Hva er nok? Hva er det å ha nok? Det har jeg tenkt på mens husbonden, gode hjelpere og jeg har tømt stua for å pusse den opp. Jeg vil tro at for noen er alt vi har klart å stappe inn i dette rommet alt for mye, en overflod rett og slett. For andre er det vel omtrent som et vanlig norsk hjem og for andre igjen, kanskje litt enkelt?

Når vi nå skal flytte på plass igjen begynner jeg å tenke på om jeg vil ha det slik alt var tidligere? Er dette en mulighet for forandring? Rett og slett ikke ha så mye? Jeg er jo i den heldige situasjonen at jeg kan bestemme meg for å gi vekk ting. Men jeg spør meg selv: har jeg virkelig kraft til å gi vekk de bøkene, fat, kopper, pyntegreiene? Jeg legger ned i esker, tar dem ut igjen, legger dem ned i igjen og sier til meg selv: det går fint uten, jeg har rikelig, til og med for mye. Jeg må ta en sjekk på holdningene mine…

Jeg leste et ord i Bibelen, en skikkelig formaning:

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?

1. Joh. 3;17

Å, hoj, det var heftige saker, men når jeg gir fra min overflod, vil ikke det egentlig være bra for meg? Når jeg må streve litt med å gi, vil det bli for utfordrende? Det er utfordrende, angeren kommer, men i det lange løp vil det være til det gode, kanskje. Jeg har jo også tenkt på Paulus som sier at Guds nåde er nok for ham, det er store muligheter for at den er nok for meg og til å gjøre det rette…

Har du noen gang tenkt: «Det hadde vært godt med litt påfyll»? Dette påfyllet kan være av kulturell, sjelelig eller åndelig karakter. Det er rett og slett en følelse av at nå har jeg gått litt tom, jeg trenger noe mer enn det jeg har nå. Kanskje har du som meg for eksempel glemt å drikke nok vann? Du merker ingenting før hodepinen kommer snikende og rett før du hiver innpå en tablett tenker: jeg drikker litt vann først og så er kanskje det nok.

Det kan også være så enkelt som når du har tatt deg en kopp kaffe eller te og burde være fornøyd, tenker: det hadde vært veldig godt med en liten skvett til. Det som om jeg bare trenger litt til for at alt skal kjennes så mye bedre. Det er noe med de små ekstra bitene, en liten kakebit til, en liten kopp som gjør at jeg føler meg helt fornøyd. Slik er det også med Guds ord også. Noen ganger må jeg virkelig dykke ned og lese lange kapitler, mens andre ganger er det kanskje bare ett ord, en setning som gir meg den gode opplevelsen av at Gud ser meg, Han hører meg, jeg vet hva Han sier til meg og det er godt.

Jeg sier ikke at det alltid er sånn for noen ganger tar livet og hverdagen over og jeg trenger mye mer av Gud og mennesker enn et lite ord, men innimellom og gjerne midt i stormen av ting som skjer er dette lille ordet, det som får meg i balanse igjen.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile

Matt. 11;28

Har du noen gang tenkt: jeg er tom? Jeg har ikke noe å si, ikke noe å komme med, jeg er helt tom. Dette tenkte jeg i går. Jeg er tom. I det jeg tenkte det, kom neste tanke: slik var det jo da alt begynte. Uansett om man tror på «the big bang» eller på skapelsen slik den er beskrevet i Bibelen, så begynner det med det tomme rommet. Blir du skremt når du tenker på det tomme rommet, det blanke arket, det hvite lerretet? Der hvor det ikke er noe, skal det kanskje komme noe. Du vet ikke hva det er, men mulighetene ligger i det tomme. Er det spennende og motiverende eller er det bare kjempeskummelt? Når vi leser i Bibelen drev Gud høyintensiv skaping i seks dager og på den sjuende dagen hvilte han. Er disse dagene helt konkrete dager, eller er det en allegori over skaperverket? Jeg vet ikke, og for meg er ikke det så viktig. Det viktige er at Gud skapte denne vidunderlig vakre og mangfoldige jorda og han begynte med det tomme rommet. Gir ikke det håp, når tanken om tomhet kommer snikende?

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud:»Det skal bli lys!» Og det ble lys.

1.Mos.1;1-3

Tilgivelse er en vidunderlig ting. Jeg vet at jeg ikke kan forvente å bli tilgitt når jeg har gjort noe galt, noe jeg med sikkerhet vet at dette burde jeg ikke ha gjort. Jeg kan derimot be om tilgivelse og håpe at jeg vil bli tilgitt. Kanskje det ikke skjer med en gang, men kanskje med tiden. I går leste jeg en artikkel om akkurat dette og ble virkelig dypt grepet. Gjerningen som hadde blitt gjort var det vi vanligvis kaller utilgivelig, men gjennom bearbeiding både fra den som hadde utført handlingen og den som var offer ble det gitt tilgivelse. Det oppstod en ny forståelse av handlingen og det ble skapt et bånd mellom menneskene som var involvert i dette. Det å oppleve tilgivelse er på ingen måte en intellektuell øvelse. Det kjennes faktisk så konkret, det er som å få en kjølig hånd over en opphetet panne, en lindrende og fornyende følelse. Tilgivelse er virkelig en ny start.

De siste dagene har jeg lest profeten Esekiel og der kommer den ene dystre meldingen etter den andre, men så:

Men når en urettferdig vender om fra all sin synd, når han holder alle forskriftene mine og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve og ikke dø. Alle syndene han har gjort , skal være glemt. Fordi han har gjort rett, skal han leve. Det er ikke min vilje at den den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.

Esekiel 18;21-23

Det kan være en kronglete vei fram til erkjennelse at jeg trenger tilgivelse, be om det og kanskje få det, men ingenting er umulig. Gjennom Jesus og hans arbeid med oss og i oss så kan det skje.

I den mest bortgjemte delen av hagen vår vokser det en Kystkvitrose. Den er stor, har hvite rene blomster og den dufter nydelig. Den har det sikkert fint der i kroken for jorden er dyp, det er litt fuktig og det er passe med sol og skygge, alt ligger til rette for en nydelig busk. Fordi den er så bortgjemt glemmer jeg stadig at den er der, men når jeg sneier forbi tenker jeg på den og noen ganger tar jeg inn en kvist for å nyte den inne i stuen. Det som skjer da er at den står fint noen timer, så begynner den å henge med hodet og dagen etter er den vissen og har mistet bladene. Jeg vet jo at dette skjer, hver gang. Likevel tar jeg inn en kvist, nyter den de timene den er fin og irriterer meg over at den ikke kan holde ut litt lenger. Hvem sin feil er dette? Min selvsagt. Jeg tar en nydelig rose vekk fra sitt rette element og forventer at den skal være like fin på et tørt og varmt sted. Jeg gir den ikke noen sjanse i det hele tatt til å klare seg. Jeg må lære meg å leve med at denne rosen gir meg et nydelig syn og deilig duft, noen timer. Eller, jeg kan ta med meg en stol og sette meg nær busken ute og nyte den i sitt rette element. Hva lærer denne blomsten meg? Livet er kort, skjønnhet forgjengelig, men det er noe som varer evig.

For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir. For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette ordet er evangeliet som er forkynt for dere.

1. Pet. 1: 23 – 25

Jeg var i Rosendal for et par dager siden, på en kammermusikkfestival med Ludwig van Beethoven og hans musikk som tema. Det var grøssende flott! En foreleser fortalte om krisen Beethoven opplevde i 1802 da han var på sitt årlige opphold i Heiligenstadt. Det var på den tiden han begynte å miste hørselen og det hadde blitt klart for ham at hørselen bare kom til å bli dårligere. Dessuten han hadde vært plaget av grusomme magesmerter og fordøyelsesbesvær gjennom lang tid. Livet var ikke bra, en pianist og komponist uten hørsel, hva er det for et liv? Han kjemper med seg selv, skal han ta livet av seg eller skal han fortsette å leve, tross alt? Han skriver et brev til brødrene sine der han sier at livet ikke er verdt å leve, men han har en oppgave, han har fortsatt musikk som må bli skrevet, så han velger livet tross den økende døvheten og de uutholdelige smertene. Dette brevet kaller han «Heiligenstadt testamentet» og vi vet at det er etter denne beslutningen han skriver de fantastiske symfoniene og mange andre vidunderlig vakre verk.

Jeg tenkte på Beethoven og hans valg. Jeg ble minnet om Paulus som også hadde veldige plager, som ønsket å dø, men som så det som sin plikt å bli i live fordi han på ingen måte var ferdig med det han skulle gjøre. De to hadde vært sitt utgangspunkt og syn på livet, men de hadde begge en visjon for livet sitt og den tjenesten de hadde. De brukte gavene sine og ga ikke opp.

Å leve er for meg Kristus, og døden en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette vet jeg at jeg skal bli i live, ja bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.

Fil; 21 -25

Nå er vel ingen av oss en Beethoven eller en Paulus, men vi har alle noe vi skal gjøre, noe som er vår oppgave, noe som er viktig at nettopp du eller jeg gjør. Da gjelder det å velge det rette, tross alt som kan være ubehagelig eller komme i veien. Det er alltid hjelp å få om vi ber om det…

Du har vel opplevde det du og, at noe har blitt harskt? Smøret, nøtter, det du trodde du hadde i beredskap, «plutselig» er det blitt harskt og kan ikke brukes mer, ihvertfall ikke uten alvorlige avskjær og kanskje ikke da en gang. Jeg oppdaget at til og med en leppepomade som jeg har hatt liggende «pluteslig» skilte seg og luktet vondt. Dessverre oppdaget jeg det ikke før jeg hadde gnidd den godt inn på leppene. Ughhhh! Det var ekkelt! Etterpå så jeg på utløpsdatoen og joda, den var vel over tiden. Jeg tenkte litt videre: når ting ikke blir brukt, når jeg ikke holder øye med hva jeg har og hva jeg har tatt i bruk, så kan nettopp dette skje: det harskner og blir ubrukelig. Er det slik med Guds Ord og? Eller relasjonen til Gud? Jeg vet jo at det skal en god del energi og mot til å ta kontakt med mennesker jeg ikke har hatt kontakt med på en stund. Hva da med Gud? Gud har alltid en dør åpen for meg til å komme til ham, kan jeg lese i Bibelen. Kan jeg oppleve det samme som David sier i Salmene? Fornyelse og forfriskning i fellesskapet med Gud.

Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.

Salme 103;5

Dette er forlokkende, det høres ut som et bra liv og da kan det kanskje være en god ting å prøve?

Jeg har nettopp sett Richard Wagners opera Den flyvende Hollender, et veldig drama med evig forbannelse, hvileløse sjeler og en kvinne som ofrer sitt liv for å frelse Hollenderen og mannskapet hans. Forestillingen var full av drama, fortvilelse og lidenskap, men også kjærlighet og oppofrelse. Dette fikk meg til å tenke på de som ofrer livet for en større sak. Det finnes mange eksempler på dette både i litteraturen og i det virkelige liv. Vi har det rett foran øynene på oss i disse dager, når krigen raser og soldater gir livet sitt for landet sitt.

For meg er ikke veien lang til å tenke på Jesus som ga sitt liv for at vi skulle gå fri. Det er et stort og veldig offer å gi livet sitt for venner, for de nærmeste, for dem man elsker. Jesus ga sitt liv for alle! Det er nesten ikke til å begripe. Han spør ikke etter om du er slekt, venn, er god eller ond, han gir fordi han vil gi deg og meg frihet fra synd, dom og fortapelse.

Det er rørende å se Senta, kvinnen som gir sitt liv for å redde Hollenderen fra den evige forbannelsen, men hun gjorde dette i kjærlighet til den ene. Hvor mye større er ikke den kjærlighet Jesus viser oss ved å gi sitt liv? Han offer gjelder hver enkelt som vil ta imot.

For Gud er en og en mellommann er der mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, han som ga seg selv som løsepenge for alle.

1. Tim. 2;5-6

Husbonden dyrker poteter. Han startet med poteter i et par bøtter og dette var så vellykket at han fortsatte med poteter i en pallekarm. Det viste seg også å gi et godt resultat. I år har han tatt potetdyrkingen noen steg videre og satt poteter i pallekarmen, i blomsterbed og i en bergskorte. Han går «all in» og kommer med jevnlige rapporter om hvordan de ulike dyrkingsstedene utvikler seg, entusiasmen er stigende. Jeg ser jo at det vokser litt ujevnt både her og der og det fikk meg til å tenke på en god venn som var bonde. Han pleide å ta imot flyktninger eller folk som var kommet litt skjevt ut i samfunnet og ga dem arbeid på gården sin. En gang hadde han latt en av dem kjøre ut med såmaskinenen for å så i en åker. Denne personen var ny i virksomheten, for når kornet kom opp var det svært ujevn vekst på åkeren. Det gikk virkelig i bølgedal. Da en av naboene spurte hva som hadde skjedd med åkeren hans, sa han: Å ja, den! Det er et forsøksfelt…

Noen ganger føler jeg at livet er som et forsøksfelt. Jeg prøver noe, det faller kanskje ikke så heldig ut. Så prøver jeg noe annet, det virker bedre, men klarer jeg da å holde fast ved det? Kanskje det er noe som er enda bedre? Skal jeg prøve det? Her en dag var det en som sa: «Gud gir oss gode tips for å leve godt» og leser vi i Bibelen finner vi ut at slik er det.

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til å bygge opp.

1. Kor.10;23

Da er det vel min jobb å finne ut hva jeg kan gjøre som samsvarer med Guds gode råd og det jeg har lyst til å prøve? Hva tenker du?

Metamorfose er forvandling står det når jeg googler. Hvorfor tenker jeg på det? Jeg har nettopp hørt to musikkstykker som begge hadde tittelen Metamorfose. De var så forskjellige, det ene atonalt og det andre mer tradisjonelt. De har hver sin komponist med hvert sitt uttrykk og hver sin historie, men de har begge laget musikk som en bearbeidelse av store og omveltende hendelser. Konfransieren som introduserte musikken sa at vi kan finne håp eller mismot i disse stykkene, den som lytter velger. Jeg valgte denne gangen å lytte etter håpet, det var der.

I ettertid har jeg tenkt på at om jeg ønsker eller vil ha en endring, så og si en forvandling, ja så må jeg se på det karakteristiske ved andre ting som forvandles. Vi ser det tydelig i naturen. Tenk på sommerfuglen fra en gråbrun puppe til en fantastisk skapning. Eller bier som vi frykter og samtidig trenger. Mennesket er jo også et resultat av en metamorfose, vi går igjennom forvandlende stadier. Vi blir unnfanget, utvikles gjennom svangerskapet, blir født og er egentlig i stadig utvikling igjennom hele livet. Men kjennes det alltid slik? Er det ikke noen ganger du føler at «nå har jeg stanset helt opp, det skjer ikke noe mer med meg»? Ser vi på naturen rundt oss er det en stadig bevegelse fra morgen til kveld, fra årstid til årstid. Vi lever i dette og jeg vil tro at vi lar oss påvirke av livet rundt oss, men noen metamorfose kan vi vel ikke snakke om? Forvandlig, ja, det er vel et tilbakelagt stadium? Si ikke det!

I Bibelen leser vi ord som oppmunterer oss til stadig å søke, bli forandret, holde oss i utvikling og bli stadig mer bevisst på hva Gud vil med våre liv.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Rom. 12;2