Kan du huske fra barndommen din? Der mor eller far minnet deg på: «Nå må du huske å si takk» når du hadde fått en gave, en kake eller noe godt. Etter som årene går lærer vi å si takk og med det følelsen av å være innenfor normen av det vi kaller god oppførsel. Jeg synes jeg sier takk i de nødvendige eller forventede situasjonene, men når jeg reiser for eksempel til England blir jeg minnet om at jeg virkelig kan strø mer rundt meg med flere takk. Det takkes på alle bauer og kanter og jeg føler meg litt som en barbar når jeg kommer på hvor lite jeg egentlig sier takk. Jeg har spurt meg selv om denne takkingen er oppriktig eller om det er et overfladisk utsagn som jeg bare slenger på når jeg får noe eller mottar en tjeneste? Jeg kan ikke dømme om hva andre tenker eller føler, men jeg kan ta kontroll over mine egne ord og jeg må vel si at jeg føler meg bedre når jeg sier takk med en ektefølt takknemlighet.

Jeg leste en artikkel for noen dager siden med tittelen «On becomming greateful». Den handlet om å øve seg i takknemlighet, bli bevisst på hva jeg er takknemlig for og ha en utveksling av å gi og motta takk. Jeg la merke til at artikkelforfatteren mente at dersom man øver seg på å se etter hva jeg har å være takknemlig for og si takk for, så vil bevisstheten om hva jeg kan takke for bare øke. Jeg ble også minnet på en tale jeg hørte for mange år siden, der taler sa at takk var som en pinkode, den åpner opp og skaper kontakt mellom den som takker og den som mottar takken.

I Bibelen er det mange oppfordringer om å takke:

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

1. Tess. 5;18

Jeg skal innrømme at det er ikke enkelt å si takk under alle forhold, men jeg tror at om jeg lar Gud hjelpe meg, så finnes det alltid noe å si takk for. Det skader vel ikke å prøve?

Du har vel en eller annen gang «falt i fristelse» for ett eller annet. Det er egentlig et rart uttrykk for vi «faller» vel egentlig ikke? Hvis noen faller pleier vel de fleste av oss å si «stakkars deg, gikk det bra?» Men når det gjelder å falle i fristelse så smiler vi kanskje gjenkjennende og tenker at det har jeg gjort også, mange ganger. Du har sikkert sett eller hørt reklamen, «det er bare å la seg friste» og hvorfor skal vi det? Er det ikke nettopp for å «falle for fristelsen»? Hva er det så galt med å gjøre nettopp det? Kanskje ingenting, eller kanskje alt? Jeg har tenkt på at når jeg faller for en fristelse, så er det noe jeg helst bør unngå å gjøre, ellers er det jo ingen fristelse. Jeg bør ikke spise for mye usunne ting, jeg bør ikke bruke for mye penger på klær jeg egentlig ikke trenger, jeg bør ikke sitte i lange tider å surre rundt på sosiale medier osv, osv. Men så faller jeg for fristelsen og gjør det likevel. Hva skjer da? Jo, jeg gir fra meg kontrollen, jeg lar følelsene styre meg, jeg lar «omstendighetene» ta valgene for meg og jeg bruker tiden og ressursene mine på en måte som jeg egentlig ikke ønsker. Kanskje jeg blir litt flau og?

Så anderledes alt blir hvis det er jeg som bestemmer at denne blusen vil jeg virkelig ha, denne sjokoladen har jeg bestemt meg for å nyte, eller nå bruker jeg noen minutter på sosiale medier. Da er det jeg som styrer, da er det jeg som bevisst bestemmer hva jeg velger å bruke tiden min til og den svarte samvittigheten som pleier å komme snikende etter en lang scrolle-økt, ja den kan jeg bare avvise.

Bibelen er en vidunderlig bok, der står det råd og oppmuntringer som kan brukes i en hver situasjon, slik som denne her:

Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut.

1. Kor.10;13

Så når jeg møter på en fristelse kan jeg minne meg selv på at denne fristelsen er ikke overmenneskelig. Jeg kan tenke etter og velge: nyte fristelsen som en bevisst handling eller å stå over.

I forrige uke hørte jeg et foredrag om meningen med livet. Foredragsholderen som var både flink og underholdende snakket om ting vi gjør og sier når vi er atten som er svært sjarmerende. Men når årene går og man fremdeles snakker om det samme, ja, da har sjarmen forsvunnet og da er tiden inne til realitetsorientering. Han snakket om nødvendigheten av å «gi slipp». Det fikk meg til å tenke på hvor lett eller vanskelig det er å gi slipp på noe jeg har sett for meg at «dette skal jeg gjøre». Det er livssituasjoner som naturlig tar slutt: Jeg tenker på den tiden da barna bodde hjemme og jeg hadde rimelig grei oversikt over hva de holdt på med. Ja, dette er tider som absolutt er over og som jeg faktisk synes er helt greit å ha gitt slipp på. Det er som en bittersøt opplevelse. Eller da jeg bestemte meg for å slutte å jobbe. Ikke så enkelt, men jeg fikk jo bestemme det selv. Er det grunn til å sørge? Nei, for i det jeg gir slipp på noe, gir jeg rom for at noe annet kan komme istedet. Jeg kan la noe annet vokse fram og det er et gode. Bibelen er full av løfter om vekst, om fornyelse og ny kraft. Jeg blir fylt av energi bare jeg leser vers som dette.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.

Jes 43;19

Eller dette:

Han gir den trette kraft og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren får ny lraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Jes. 40;29-31

Potetene spirer, ikke så raskt, men de er i farten. Grønnsværet ved elva kommer gradvis fram og gir håp om en fin vår. Slik kan det som er nytt for meg og kanskje for deg vokse fram, det er grunn til å glede seg.

Jeg hadde sett det en stund, blekket i fyllepennen min minsket, men den skrev fortsatt og siden det alltid er en del søl med å fylle pennen ventet jeg til siste dråpe var skvist ut. Blekket tok slutt, midt i en skriveøkt, selvsagt, og en annen penn måtte hentes. Skriften ble preget av at jeg skrev med en annen penn og en annen farge, det var i det hele tatt så tydelig at jeg hadde latt tilfeldighetene råde. Nå var ikke dette et veldig viktig dokument og det var bare til privat bruk, men jeg funderte litt over dette her med å la ting, tanker, følelser bli tømt. Hva skjer da? Jo, ting tørker inn og det blir enda mer styr for å få det igang igjen. Det samme skjer med relasjoner. Lar vi relasjonen «gå tom», ja, så tørker den inn og da skal det litt innsats til for å få den gode kontakten igjen.

Dette gjelder også relasjonen til Gud og hans Ord. Når vi har et daglig inntak av Ordet og en god prat med ham, ja så er det mye som er lettere i livet. Lar vi derimot relasjonen tørke inn, vet vi at da er det mange motkrefter som gjør veien til Gud tung og full av motstand. Da trenger vi noen som kan hjelpe oss igjennom slik som Paulus ba for Efeserne:

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli istand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Ef 3; 16-19

Når vi blir fylt opp igjen håper jeg at vi alle går fra tørke til full foss, ikke sant?

Dette har du vel hørt noen ganger? «Er du klar?» Den som spør kan kanskje være en du skal gå på tur med, en du skal gjøre noe sammen med? Kanskje du skal holde et foredrag eller en tale? Det er noen som spør om du har gjort de nødvendige forberedelsene for å være klar. Klar til å yte, klar til å være tilstede og klar for å fortelle noe. De siste dagene har jeg sett folk som øver på instrument, folk som øver på å gå i takt, folk som finner fram prøver på stoffer og farger for å se om det de skal gjøre klart blir så fint som de hadde forestilt seg. De holder ivrig på med ting og tang for å være klare. Jeg ser i blomsterbedet at blomstene gjør seg klare til å sprette ut i all sin prakt, ja, våren er klar!

I Bibelen leser vi også om å være klar eller å gjøre seg klar:

Men salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld. Vær ikke redde for dem og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.

1. Pet 3;14-15

Å fortelle noen om hva jeg tror på og hvorfor jeg gjør det, er noe jeg må tenke igjennom. Det er viktig å vite for min egen del, men like mye for å kunne dele tro og tanker med andre. Dersom dette er uklart for meg, hvordan kan jeg da forklare og tydeliggjøre for andre? Jeg trenger å tenke, tale og øve slik at jeg etterhvert blir klar. Kanskje du og?

For noen dager siden fikk jeg høre et sitat som har gått igjen i hodet mitt. » Å skrive er å tegne en dør på en ugjennomtrengelig vegg – og deretter åpne den«. Det er Christian Bobin som har sagt dette og for min del kan jeg nikke gjenkjennede til dette utsagnet. Noen ganger er situasjoner, tanker, ord som en ugjennomtrengerlig vegg. Jeg skjønner ingen ting. Derimot om noen er så vennlig og forklarer for meg, viser meg en løsning, så er det som om en dør åpner seg og jeg kan utforske mer av hva dette ordet, denne tanken eller situasjonen betyr. Jeg trenger noen som kan åpne døren for meg, rett og slett. Jeg trenger noen som kan mer og vet mer og kan gjøre klart og tydelig det jeg finner ugjennomtrengelig. Dette minner meg på at Jesus visste at de han etterlot her på jorden ville trenge noen som kunne minne dem om hva han har sagt og gjort.

Men Talsmanen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere

Joh. 14;26

Jeg skjønner virkelig ikke alt som står i Bibelen og det gjorde nok ikke Jesu etterfølgere heller selv om de og vi etterhvert fikk Den hellige ånd. Paulus tok på seg jobben i sin tid og gjorde det grunndig:

Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater hadde han samtaler med dem ut fra skriftene. Han åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde. » Og denne Messias», sa han, » er Jesus, han som jeg forkynner for dere»

Apgj. 17;2-3

Paulus gjorde det for de han møtte, slik kan vi hjelpe hverandre ved å snakke og skrive for å forstå mer og bedre. Det er som å gå langs en vei, vi ser ikke hele veien, bare et lite stykke om gangen og underveis kan vi gjøre fine oppdagelser.

Dette hadde du ikke fortjent, sier vi når noen rammes av et uhell, ulykke eller noe annet leit eller ubehagelig. Vi uttrykker vår omtanke og medlidenhet og det er fint! Men så i dag begynte jeg å tenke på det motsatte, altså, det fortjente. Sier vi like ofte: ja, dette har du virkelig fortjent? Kanskje vi sier det til noen når vi vet de har jobbet hardt og lenge for å oppnå noe. Vi gleder oss med dem og feirer at målet er nådd. Det vi har jobbet for, ja da er seieren et resultat av arbeidog innsats. Samtidig vet vi at grunnlaget for dette resultatet har med utrusting av den enkelte å gjøre: Evner som utholdenhet og kreativitet, altså er vi skapt sånn eller blitt sånn? Hva da med det ufortjente? Ja, er ikke det slik som rammer oss? En del av det å være menneske, være i livet?

Det ufortjente kan jo også være av det gode, eller? Våren kommer med alle sine herligheter uten at vi løfter en finger for at det skal skje. Vi bare nyter. Vi som tror på Jesus, vet at frelsen er ufortjent. Jesus døde for oss og tok på seg vår skyld, uten vår medvirkning. Vi sier bare ja eller nei til frelsen. Stadig er det noe vi må velge, det ene eller det andre, det gode eller det som ikke er så bra. Det gjelder å velge rett. Noen ganger trenger vi ikke velge i det hele tatt, vi får det, helt ufortjent.

Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Rom 3;22-24

Du har sikkert lett etter noe, en eller annen ting, sitat, tanke eller ord. Du har vært «overalt», lett på de utroligste steder. Kanskje du har bedt om hjelp til å finne det du leter etter? Kanskje du har bare gitt opp å lete lenger og tenkt at: det der er tapt og blir aldri funnet. Jeg håper du også har opplevd den intense gleden ved å finne noe du har lett lenge etter. Ikke bare: å ja, der var den. Men den gleden som gjør at du nesten sprekker av glede og forundring: tenk at den skulle dukke opp her! Tenk at jeg endelig skal få se den eller dette igjen!

Jeg opplevde dette for noen dager siden. Jeg hadde lett så voldsomt etter et sitat, men bortevekk var det. Jeg begynte å lure på om det var noe jeg hadde funnet på, eller om hjernen min hadde vridd slik på sitatet at det var ugjenkjennelig. Så, mens jeg sitter og leser, dukker det opp og bare står der. Jeg ble hoppende glad, særlig fordi hjernen husket riktig…

I Bibelen leser vi om flere lignelser om å lete og finne. Bortkomne sauer og mynter på avveier, det som er felles er gleden over å finne og jeg håper gleden over å bli funnet. Det er fortrøstningsfullt å tenke på at Gud leter etter oss når vi er på ville veier, når vi går oss bort i tankespinn eller når vi har mistet retningen. Han gir seg ikke før vi er funnet.

Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, Kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier:»Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet». På sammen måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.

Luk. 15;8-10

Det er en råtten planke i porten vår. Bare en. Må jeg gjøre noe med den eller kan jeg bare la den være og håpe på at den holder en stund til? Porten ser helt fin ut fra utsiden og de som går forbi ser ikke at den øverste planken, den som holder de loddrette plankene på plass faktisk er pill råtten. Jeg må nok gjøre noe med den for ellers vil kanskje råten smitte over på de andre plankene og da snakker vi ikke lenger om utskifting men en helt ny port. En snekker må kontaktes, en som har greie på trevirke og porter.

Når jeg ser på planken og vurderer hva som må gjøres, blir jeg minnet på en hendelse for veldig mange år siden. Jeg var kolossalt sur på noen. Jeg syntes de bidro svært lite til fellesskapet og når vi jobbet sammen, noe som vi av og til måtte, syntes jeg de sluntret unna. Jeg ble så utrolig sur! Selv om jeg prøvde å bite det i meg, var det visst nok ikke så vanskelig å se hva jeg tenkte. En dag kom en klok dame bort til meg og sa: Jeg ser hvordan du har det, men husk at vi kjenner ikke alle sider ved et menneskes historie, tenk på det. Hun minte meg også på det som står i Hebreerbrevet:

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.

Hebr.12;15

Jeg ble så flau og skamfull! Hva hadde jeg med å dømme andre? Jeg lærte en kraftig lekse den dagen og når jeg blir litt mer enn vanlig sur på folk, kommer dette verset ploppende fram. Gud er som en snekker, en som minner oss på når «råtne planker» eller annet grums må fjernes slik at det ikke forgifter oss selv og de som er omkring oss. Behagelig er det ikke, men absolutt til det beste.

Vi er svært opptatt av været. En dag sa jeg til husbonden: Idag skal det bli sky bak en sol! Han lo godt da og sa: det er umulig, den må i tilfelle være foran. Ok, jeg sa selvsagt det omvendte av hva jeg mente. Det skulle være «sol bak en sky» og det er et fenomen vi kjenner godt til. Så begynte jeg å tenke: er det slik at dette var en helt løsrevet forsnakkelse? – liksom hentet ut av lufta eller sier det noe om hvordan jeg tenker? Når det er «full sol» i livet mitt ikke en mørk sky av bekymring i nærheten en gang, er det da slik at jeg klarer å finne noe å bekymre meg for? For eksempel: Vi er friske nå, men vi kan bli syke. Ja, det er klart vi kan, men skal jeg la den tanken overskygge faktum at jeg og vi er friske, har det bra og er i stand til å nyte livet? Og om vi nå skulle bli syke: – er ikke Herren vår lege og finnes det ikke gode og kompetente leger? Lar jeg disse tankene styre livet mitt, slik at jeg alltid har en viss porsjon bekymring som jeg sleper med meg? I mine beste stunder vet jeg at dette er virkelig tullete og at det er en helt unødvendig byrde, men så er det dette med å ta tak i disse tankene da og avsløre dem. Her har jeg noe å innta, kanskje du og? Det finnes mange gode råd for å takle slike tanker og følelser, men de beste finner vi i Bibelen:

For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

2. Kor 10;4-5