Naboen mater fugler. Det gjør vi og, men bare når det ikke er noe mat å finne ute. Naboen derimot mater hele året. Det har han begynt med i år og vi har en strøm av fugler som sneier forbi kjøkkenvinduene våre, lander i plommetreet og kvitrer muntert på vei fra et herlig matfat. For tiden er det mest spurv som sitter i treet og skravler, ja, det er slik det høres ut. Det er koselig, men det minner meg om at det er en balanse i dette å sørge for seg selv og bli sørget for. Blir disse spurvene «lært opp til» at mat finner man i en beholder eller må man faktisk ut på vingene og fange sin egen mat? Kanskje de lærer begge deler? For mens plommene modnes ser vi også at de fanger insektene som har begynt å krype rundt i treet.

Kanskje de er som oss? Et behov for sikker forsyning og samtidig frihet til å søke sitt eget?

Jeg tenkte på dette verset i Bibelen:

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.

Matt. 10;29-31

Dette er Guds omsorg for oss, for sitt skaperverk! Og dette nydelige diktet utdyper det enda mer:

Ikke en spurv til jorden
uten at Gud det vet.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Tro det når noe brister
uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.

~ Ingeborg Prytz Fougner

Jeg gikk en tur i regnet og nysgjerrigheten ledet meg inn på en ny vei. Veien gikk forbi en ny veiskjæring. Midt i denne kunne jeg se forskjellige lag i fjellet, nydelige, fargerike lag som nesten laget en regnbue i steinen. Midt i denne «regnbuen» lå det en trekant av steiner som jeg lirket løs og tok med meg hjem. Husbonden som også var med på turen sa at det var vel ikke alle som ville se på disse steinen som en skatt, men det gjorde altså jeg. For noen er vakre steiner en skatt, for andre er de stein, en helt vanlig ting som ligger på bakken. Jeg tok altså steinene med meg hjem, de var ikke så tunge, men de ble jo det etterhvert, de var ganske skitne på baksiden og jeg så ut som om jeg hadde gravd skikkelig i søla. Jeg følte meg ikke så veldig stilig da vi gikk videre, men det var jo en skatt og de skulle med hjem, det var sikkert. De ligger vakkert på et lite bord om minner meg om skatter som plutselig glimter til.

Hva vil jeg med denne historien? Skatter kan være forskjellige ting for folk. Skatter kan kjennes som et funn av gull og bli viktige. Jeg samler ikke bare på fine steiner, men også på bøker, dikt, Guds Ord og fine folk. Når jeg finner gull enten det er en stein eller et bibelvers som taler til meg tenker jeg på det som står om Guds rike:

Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.

Matt13;44

Det er verdt å slite litt, satse for å få skatter som kommer i vår vei, enten det er planlagt eller tilfeldig. Guds Ord er mitt daglige gull. Har du prøvd et daglig vers? Kanskje det er gull for deg og?

Jeg legger planer. Du legger vel også noen planer? Men hvordan er det med gjennomføringen? I helgen bodde vi et sted hvor noen tydeligvis hadde lagt mange planer. De var påbegynt både her og der, men det var mye som ikke var helt avsluttet. Det var faktisk så mange påbegynte ting at jeg kjente utmattelsen komme sigende på. Jeg begynte med en gang med å sette meg på min høye hest og erklære at jeg er nå mer ryddig enn dette…

Joda, kanskje i det ytre, men jeg har nok en del uryddigheter som kanskje ikke ligger helt oppe i dagen, men litt skraping på overflaten er dessverre ganske avslørende også for min del…

Jeg legger planer, men jeg må vel innrømme at jeg er ikke så god som jeg gjerne vil være til å gjennomføre og få en ordentlig avslutning på prosjektene. Jeg synes alltid at den morsomte fasen i et prosjekt er planleggingen og å sette igang, men så er det den delen der det gjelder å holde ut, gjennomføre og avslutte. Er jeg alene om prosjektet er det lett å la det fisle ut, men er jeg sammen med noen om det, da er det så mye lettere å holde ut! Da kan vi oppmuntre hverandre og styrke hverandre der den enkelte er svakest.

Uten rådslagning mislykkes planene, når mange gir råd, skal de lykkes

Ordspråkene 15;22

Når en rådslår, lykkes planene. Hold råd før du fører krig!

Ordspråkene 20;18

Si til Arkippos: Se til at du fullfører den tjenesten du har fått for Herren

Kol 4;17

Bibelen er full av gode råd om hvordan vi kan takle livet og når jeg leser i den og ser det allmenmenneskelige i disse, kan jeg få noen aha-øyeblikk! Slik jeg leser disse sitatene er det klart at planer skal man så ofte som mulig gjennomføre sammen med andre eller i det minste ta andre med på råd, da vil de lykkes!

Det er august og sommeren har gått over i den mer fullmodne fasen. Bøndene har tatt håslåtten og det som var grønne enger har mer blitt gule og stubbete marker. Jeg har tenkt på «grønne enger» som uttrykk. Da ser for meg det duvende grønne landskapet, der jeg kan slenge meg ned i gresset uten tanke for annet enn å nyte en blå og nesten skyfri himmel. Det er sjelden jeg gjør akkurat det, altså legger meg på en grønn eng og kikker opp i lufta. Stort sett har jeg ett eller annet prosjekt som skal gjennomføres, en oppgave som venter eller den generelle uroen over noe jeg burde, skulle ha gjort. I Salme 23 i Bibelen skriver David om Guds omsorg som en grønn eng med vann og hvile, trøst og beskyttelse. Det er jo fantastisk! Når jeg tenker på grønne enger, tenker jeg mest på sauer som ligger der og slapper av, men er det bare det de gjør? Om jeg tenker litt etter så er de faktisk også virksomme. De spiser, får i seg næring, de leter etter de beste og mest næringsrike gresstustene, tygger drøv, mediterer og de samhandler med de andre sauene på enga. Så da spør jeg meg, burde jeg lage meg en «grønn eng» som jeg kan oppsøke eller legge inn et fast stopp på i løpet av en dag? Et sted for å la tiden drive forbi litt, uten å være direkte uvirksom, gjøre som sauen ta til meg næring for ånden og sjelen uten å føle at klokka tikker?

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

Salme 23

Kanskje du også trenger en grønn eng, midt i alt?

Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! Det er bare å ramse opp og enda er jeg sikker på at jeg har glemt en god del eller ikke kommer på at dette også er noe å være takknemlig for. – Men, selv jeg eller vi som lever i Norge og har trukket gull-loddet har våre byrder. Vi har våre egne og kanskje vi er så heldige at vi får bære noen andres byrder en stund. Et av mine favorittdikt er av Jan Magnus Bruheim:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn –

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Uansett om det er egne eller andres byrder vi bærer så trenger vi hvile. Vi trenger å legge av det vi bærer på og samtidig vite at det vi må bære kan vi, om vi tenker etter, legge av enten for alltid eller i det minste for en stund slik at sinn, ånd og kropp kan hvile og restitueres til neste bør kommer vår vei. Bruheim sa det på sin måte, i Bibelen finner vi Guds måte:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for dere sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.

Matt.11;28-30

Jada, jeg er på slanker´n igjen for jeg vet ikke hvilken gang. Sånn er det med damer som lett legger på seg, vi driver på og skal ned noen kilo både titt og ofte. Hvorfor gjør jeg dette? Det er jo en plage for både meg og ikke minst omgivelsene. Jeg har tenkt litt på det, hva er grunnen? Helsemyndighetene forteller oss at vi blir stadig tjukkere, men er det nok for meg? Nei, for min del handler det om at jeg vil orke å herje rundt med barnebarna og jeg vil ha nok energi til å være ute blant folk. Altså: helsa er viktigst og som det står i Bibelen:

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

1. Kor. 6;19-20

Hvordan kan jeg ha dette som mål? Jo, ved å ta vare på kroppen både ved å redusere belastningen og ved å holde meg i aktivitet. Tenker Gud på slanking? Tror ikke det er hovedfokus, men at vi skal ha det godt! Vi kan lese om mat, spising, og glede over et måltid flere steder i Bibelen:

Kom alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom og kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spsie det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg så skal dere leve! Jeg vil slutte en evig pakt med dere, min godhet mot David står fast.

Jes 55;1-3

Gode ord om gode løfter og de fete rettene kan vel like gjerne være av den åndelige og sjelelige typen? Eller…

Sommeren er for mange tiden for å besøke familie og venner. Vi avtaler, gleder oss og prøver å tenke på hva som kan være belastende både for vertskapet og vi som skal komme på besøk. Det er ikke bare enkelt å bli revet ut av sine deilige vaner og måtte ta hensyn til andre som plutselig har invadert huset, legger ting både her og der og tar plass. Samtidig overstråler gjensynet, gleden over å enda en gang å få være sammen, se hverandre fysisk og snakke sammen gjennom dager og lange, lyse kvelder, disse egentlig minimale ulempene.

I sommer var vi en tur til Arendal på besøk til familien. Hver kveld satt vi ute og så mot vakre Torungen fyr og kjente sommernatten senke seg. Det var utrolig vakkert, men litt kaldt og. Faktisk så kaldt at vi hentet et stort teppe, lot meter´n fare og krøp godt sammen. «Ja, nå har vi teppefellesskap», sa vertinnen og så lo vi litt av det.

Etterpå tenkte jeg på at slik er fellesskapet også, tett, varmt og vi deler.

Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort.

Forkynneren 4; 9-12

Fellesskap, enten det nå er under et teppe en kjølig sommerkveld eller når vi møtes i forskjellige sammenhenger, handler om å dele, være nær og være oppmerksom. Det krever litt, mer gir uendelig mye mer.

Jeg går på leting etter modne bær i hagen. Jeg har sett at flere av mine venner har vist fram modne jordbær på diverse sosiale plattformer, men mine bær viser ingen tegn til rødme! Hvorfor er det slik? Er det ikke like mye sol, varme og stell i min hage som i de andres? Eller er det ikke det som er cluet? Har jeg en senere sort, en som trenger mer tid på å modnes, få den klare røde fargen og den nydelige søte smaken?

Det samme er det med epletreet. Det ene eplet henger der så lite og grønt, skal jeg måtte vente helt til høsten før det kan plukkes ned?

Disse bærene har fått meg til å tenke på at slik er det med oss mennesker og, den samme syklusen. For å bli modne må vi være kart, som husbonden sier: «grønne og uspiselige!». Noen av oss trenger mye lengre tid på å få visdommens sødme og noen får den ikke i det hele tatt. Noen av oss virker modne på enkelte områder, men kan være utrolig barnslige på andre.

Jeg tenker at den gjennomgående modningen kommer først når Gud får gjøre oss modne og når vi lærer å se på hverandre gjennom Guds blikk.

Og det var han som ga noen å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når framtil enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Ef 4;11-13

…men det hadde vært stas med noen røde bær, litt snart….

• 

• 

Kjenner du til dette med å utsette ting du skulle ha gjort, eller beslutninger du skulle ha tatt? I tilfelle, velkommen i klubben!

Mitt siste utsettelsesprosjekt er ikke så uventet et nytt strikkeoppdrag. Ironien i det er at jeg har ivret veldig for å få oppdraget og alt var fint til jeg oppdaget at jeg måtte lære meg noe nytt. Det var da vegringen satte inn for full kraft. Det var ikke måte på hvor mye annet jeg burde gjøre ferdig før jeg kunne gå i gang med dette! Jeg har sett på instruksjonsvideoer og til en forandring har jeg lest hele oppskriften nøye, likevel…. jeg kvidde meg.

Så i går begynte jeg – det var ikke vanskelig i det hele tatt! Surprise, surprise!! Jeg skjønner ennå ikke alt, jeg kommer nok til å måtte rekke opp, men jeg har begynt!

Og beslutninger? Samme kjøret. Det ser så vanskelig ut. Jeg har så mange om, men og hvis. Skal, skal ikke, hva vil andre si? Når jeg endelig får bestemt meg og tørr å ta steget er det ikke vanskelig, i hvert fall ikke så vanskelig som jeg hadde tenkt.

Slik er det i forholdet til Gud og. Han utfordrer oss til å ta steget, invitere ham inn og bli kjent med ham.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og jan med meg.

Johannes Åpenbaring 3;20

Ta steget! Gud vil det beste for deg.

• 

• 

Har du kommet over et barn eller to som har kommet seg opp på krakken foran oppvaskkummen, klart å nå fram til vannkranen og står i frydefull stillhet og fyller opp det som måtte være av beholdere i kummen? De tar for seg kopper, boller, glass og det som har en krumning i seg som kan fylles og lar vannet renne. De heller ut og, men det er bare for å begynne å fylle på nytt. De står der helt til hendene er iskalde og skrukkete eller en voksen kommer og fjerner dem fra stedet – utholdende med andre ord.

Hva er det med denne gleden over å fylle i ting? Jeg snakket med noen smarte damer for noen dager siden og kom blant annet inn på mindfullness, der man skal tømme hodet og tankene. Jeg trodde at dette hadde med meditasjon å gjøre, men ble minnet om at i kristen meditadjon skal man fylle hodet med Guds Ord, altså det motsatte.

Da begynte jeg å tenke på om Gud i sin visdom har lagt ned i oss fra begynnelsen – fryden ved å fylle, kjøre på med vann, godhet, kjærlighet, glede og fred til den renner over? Tenk igjen på barna du har sett som heller ut, fyller i og driver på – er det begynnelsen på å kjenne gleden ved å bli fylt av Gud og hans Ord?

Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden

Ef 5;18

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Kol 3;16 -17

Guds Ånd minner oss om hans Ord og Ordet minner oss om alt det gode han har for oss, om vi lar oss fylle.