Jeg går på leting etter modne bær i hagen. Jeg har sett at flere av mine venner har vist fram modne jordbær på diverse sosiale plattformer, men mine bær viser ingen tegn til rødme! Hvorfor er det slik? Er det ikke like mye sol, varme og stell i min hage som i de andres? Eller er det ikke det som er cluet? Har jeg en senere sort, en som trenger mer tid på å modnes, få den klare røde fargen og den nydelige søte smaken?

Det samme er det med epletreet. Det ene eplet henger der så lite og grønt, skal jeg måtte vente helt til høsten før det kan plukkes ned?

Disse bærene har fått meg til å tenke på at slik er det med oss mennesker og, den samme syklusen. For å bli modne må vi være kart, som husbonden sier: «grønne og uspiselige!». Noen av oss trenger mye lengre tid på å få visdommens sødme og noen får den ikke i det hele tatt. Noen av oss virker modne på enkelte områder, men kan være utrolig barnslige på andre.

Jeg tenker at den gjennomgående modningen kommer først når Gud får gjøre oss modne og når vi lærer å se på hverandre gjennom Guds blikk.

Og det var han som ga noen å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når framtil enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Ef 4;11-13

…men det hadde vært stas med noen røde bær, litt snart….

Kjenner du til dette med å utsette ting du skulle ha gjort, eller beslutninger du skulle ha tatt? I tilfelle, velkommen i klubben!

Mitt siste utsettelsesprosjekt er ikke så uventet et nytt strikkeoppdrag. Ironien i det er at jeg har ivret veldig for å få oppdraget og alt var fint til jeg oppdaget at jeg måtte lære meg noe nytt. Det var da vegringen satte inn for full kraft. Det var ikke måte på hvor mye annet jeg burde gjøre ferdig før jeg kunne gå i gang med dette! Jeg har sett på instruksjonsvideoer og til en forandring har jeg lest hele oppskriften nøye, likevel…. jeg kvidde meg.

Så i går begynte jeg – det var ikke vanskelig i det hele tatt! Surprise, surprise!! Jeg skjønner ennå ikke alt, jeg kommer nok til å måtte rekke opp, men jeg har begynt!

Og beslutninger? Samme kjøret. Det ser så vanskelig ut. Jeg har så mange om, men og hvis. Skal, skal ikke, hva vil andre si? Når jeg endelig får bestemt meg og tørr å ta steget er det ikke vanskelig, i hvert fall ikke så vanskelig som jeg hadde tenkt.

Slik er det i forholdet til Gud og. Han utfordrer oss til å ta steget, invitere ham inn og bli kjent med ham.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og jan med meg.

Johannes Åpenbaring 3;20

Ta steget! Gud vil det beste for deg.

Har du kommet over et barn eller to som har kommet seg opp på krakken foran oppvaskkummen, klart å nå fram til vannkranen og står i frydefull stillhet og fyller opp det som måtte være av beholdere i kummen? De tar for seg kopper, boller, glass og det som har en krumning i seg som kan fylles og lar vannet renne. De heller ut og, men det er bare for å begynne å fylle på nytt. De står der helt til hendene er iskalde og skrukkete eller en voksen kommer og fjerner dem fra stedet – utholdende med andre ord.

Hva er det med denne gleden over å fylle i ting? Jeg snakket med noen smarte damer for noen dager siden og kom blant annet inn på mindfullness, der man skal tømme hodet og tankene. Jeg trodde at dette hadde med meditasjon å gjøre, men ble minnet om at i kristen meditadjon skal man fylle hodet med Guds Ord, altså det motsatte.

Da begynte jeg å tenke på om Gud i sin visdom har lagt ned i oss fra begynnelsen – fryden ved å fylle, kjøre på med vann, godhet, kjærlighet, glede og fred til den renner over? Tenk igjen på barna du har sett som heller ut, fyller i og driver på – er det begynnelsen på å kjenne gleden ved å bli fylt av Gud og hans Ord?

Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden

Ef 5;18

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Kol 3;16 -17

Guds Ånd minner oss om hans Ord og Ordet minner oss om alt det gode han har for oss, om vi lar oss fylle.

Har du brunsnegl i hagen din? Det har vi. Jeg har kjent raseriet herje når den har vært i pallekarmen og spist hvert eneste grønne strå. Jeg har omtrent grått når påskeliljene har stått igjen med nedgnagde blomsterblad og i fjor da solsikkene, min stolthet, som raget over to meter over bakken ble spist rett av under det strålende vakre blomsterhodet, gikk jeg trampende rundt i hagen en lang stund. Jeg har fortsatt ikke kommet helt over dette.

I år har det vært en lang kald vår og jeg har ikke sett noe til brunsneglen, men i går skjedde det. En diger, tjukk og velfødd snegl gled framfor døren vår. Vi holdt på å si farvel og vel hjem til barn og barnebarn, så når de var ute av syne hentet jeg fram redskap og hakket den i stykker.

Skal ordentlige kristne damer drive med slike aggressive handlinger? Det begynte jeg å tenke på etterpå da jeg kjente krigslysten dabbe litt av. Hvorfor går jeg og så mange hageentusiaster løs på brunsneglen, ja, til krig rett og slett? Det handler om å ta vare på hagen og det som vokser der. Beskytte arbeidet vi har lagt ned og ikke minst erkjenne at brunsneglen er ikke en del av den norske faunaen og hva bringer den med seg av goder?

Det er sikkert noen som kan argumentere varmt for hvorfor brunsneglen skal få leve, men for meg ble det et bilde på hvordan Gud ser på synd. Gud hater synd og gjør alt han kan for at vi ikke skal bli forført til å gjøre synd og å kjempe imot den. Jeg spør meg selv: er jeg like aggressiv mot synd i mitt eget liv som jeg er mot brunsneglen? Går jeg like målrettet mot det som fører meg vekk fra Gud, som jeg gjør når jeg ser en brunsnegl prøver å forsere kobberbånd og feromolkuler? Tror ikke det…

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vinmarkene. For våre vinmarker står i blomst

Høysangen 2;15

Dette verset er en påminnelse om å være nøye med de små tingene i livet, ting som vi kan ta litt lett på. Små rever kan gjøre stor skade, små snegler likeså og ikke minst de «småsyndene» som vi lar være å gjøre noe med.

I dag tenkte jeg på prioriteringer. Vi legger planer, tenker framover, ønsker og planlegger for at det ene og det andre skal skje. Når alt kommer til alt, hvor viktig er det? Jo, vi skal tenke framover og det er lurt å legge en plan for hva vi ønsker å gjøre, men når det kommer til det virkelig viktige er det ikke da relasjonene, de menneskelige kontaktene vi har som er det virkelig viktige? Har vi ikke lært i løpet av det siste året hvor lite vi kan planlegge og framfor alt hvor uendelig viktige de menneskelige relasjonene våre er?

Fordi jeg er fullvaksinert og likeså naboen, kunne jeg gi henne en god klem på bursdagen, det var herlig! Det var nok en påminnelse om forandring og om takknemlighet for arbeidet noen har lagt ned for å gjøre dette mulig. Da blir jeg takknemlig for den gode relasjonen vi har, da blir dagens hendelse det som opptar meg og ikke framtidens muligheter eller begrensinger. For blant det vi har lært dette året er at vi vet ingenting med sikkerhet, vi kan bare håpe.

Så når jeg idag tenkte på dette verset…

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

1.Tim.2;1

var det med tanke på den oppgaven hver enkelt av oss har: å be for mennesker og ikke minst takke for hvert enkelt menneske som krysser vår vei. Det er ikke lett, for jeg vet med meg selv hvordan jeg av og til strever med å takke for alle mennsker jeg treffer, men med Guds hjelp er det mulig. Dessuten tenker jeg, i mine beste stunder, at det er nok noen som sliter med å takke for meg og. Dette verset er en god formaning og gode formaninger skal man ta på alvor.

I mai måned 2021 døde Eric Carle, bildebokskaper og illustratør. Han hadde gjennom sitt virke laget fantastiske og vakre bildebøker. Særlig er han kjent for å lage boken Den lille larvern Aldrimett eller som den heter på engelsk The Very Hungry Caterpillar. Boken kom ut i 1969 og har siden fascinert og gledet uttallige barn og voksne verden over. Boken handler om en liten larve som spiser seg gjennom diverse frukt, kaker, is, grønnsaker og annet til den forpupper seg og blir gjenfødt som en sommerfugl. Boken er kommet i mange slags utgaver og «spinn off´s», men kjernen er den samme. En liten sulten larve og mirakelet som skjer ved at den blir en sommerfugl.

Denne boken handler for meg om forvandling og den minner meg om Guds fantastiske skaperverk. Daglig ser jeg forvandlinger i naturen. Knopper springer ut til nydelige blomster, mens blomster som har stått i kanskje en hel måned og gledet meg og naboen begynner å visne og går over i en ny fase. Carle har sluttet å lage bilder, men vi har fottrykket etter ham.

På ulike måter blir vi forvandlet, vi går fra noe over til noe annet og slik er livet, men Gud vil noe mer med oss enn bare å være en del av et kretsløp. Den forvandling som han vil se hos oss er av en helt annen karakter for han har bruk for vårt hjerte, hode, hender og føtter til sin gjerning og sitt arbeid.

Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2. Kor.3;16 – 18

Det høres vel ganske digg ut å bli forvandlet fra herlighet til herlighet, men dette er Guds verk i oss når vi følger hans ord og veiledning. Det er en kontinuerlig øvelse, men alt er mulig for den som tror, og med Guds uendelige hjelp, nåde og barmhjertighet.

Et nylig besøk på Arboretet på Milde utenfor Bergen fikk meg til å tenke på naturens overflod. Vi gikk igjennom hagen og så på trær og busker som var i ferd med å sprette ut med svulmende knopper og vakkert nytt løv. Vi gikk til Rhododendron avdelingen og det fargesprakende havet av blomster og variasjoner var enormt. Her var det blomstrende busker i alle varianter, noen mye mer overveldende enn andre både i mengde og størrelse. Plantene hadde kommet fra alle verdens kanter der hvor rhododendron vokser og noen hadde blitt kultivert slik at de var tilpasset vekstforholdene her på Vestlandet. Hver enkelt plante var unik og spesiell og hver blomst gikk vakkert inn i et hele for tilsammen å gi dette bildet av overflod. Når du ser nøye etter er hver blomst ganske skjør, men tilsammen gir planten et inntrykk av energi og kraft.

Slik er det med mennesker og. Vi er hver på vår måte spesielle og unike. Noen av oss kan virke skjøre og uten kraft om vi begår feilen å sammenligne oss med hverandre. For Gud er vi like, like verdifulle, unike og viktige og hver enkelt har noe særlig å bidra med.

Se på liljene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset så fint, det som gror på bakken i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende!

Luk 12; 27-28

Disse versene minner meg på både Guds oversikt og omsorg og at Han elsker det vakre.

Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.

Forkynneren 3;11

Denne våren har jeg sådd frø både ute og inne. Jeg har funnet fram alt jeg har av frøposer og selv om datostemplingen sier at det fortsatt skal være spirekraft i frøene, så er det mange frø som ikke har gitt noen resultater. Har jeg gjort noe galt? Det kan godt være, for med så mye annet har jeg det med å lese halve oppskriften før jeg setter i gang. I følge husbonden er det både en fordel og en ulempe. Fordelen er at jeg setter i gang uten så mange betenkeligheter og får gjort en god del. Ulempen er at jeg møter en god del uforutsette problemer som krever mye ekstra-arbeid, frustrasjon og upassende utbrudd. Hver gang jeg opplever dette tenker jeg, neste gang skal jeg forberede meg skikkelig! Helt sikkert! De gangene alt går fint og etter oppskriften, tenker jeg ikke på det i det hele tatt, men tar det som en selvfølge. Hvis jeg bruker to sekunder til å tenke meg om, ja, så er det kanskje fordi jeg har fått litt mer erfaring, jeg har faktisk lært noe av alle feilene jeg har gjort tidligere? Eller så er det Guds nåde som har slått til og jeg har kommet bedre ut av det enn jeg objektivt burde.

I letingen etter frø fant jeg en pose med solsikkefrø. Disse burde vært sådd for minst en måned siden, men med min sedvanlige optimisme satte jeg fem frø i hver sin brikett. To av dem begynte etter noen få dager å spire, de tre andre ser det ikke ut til å være så mye liv i, men jeg har ennå ikke begynt å skjære hull i briketten for å sjekke om det er liv i leiren. De to spirene taler til meg om håpet vi har i Gud, håpet han har gitt oss i sitt Ord og håpet vi kan ha for våre liv. Det kan se lite og stusselig ut, men det kan bli til noe virkelig stort med Guds hjelp.

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?

Rom 8;24

Det regner ute. Det er jo absolutt ikke noe nytt her på Vestlandet, men på denne tiden av året er det vårregnet som kommer. Dette lette regnet som får jorda til å dufte og vårblomstene til å rykke lenger opp av jorden.

Ja, her kan det selvsagt regne i alle varianter, men det var en dag da jeg virkelig kjente at dette er vokse-regn, et regn som får det til å gro og jeg kjente at dette var både godt og nødvendig.

Når det har regnet i dager og uker, ja, så klager vi. Når det ikke har regnet på lenge, ja, da klager vi da og. Regn er nødvendig og vi trenger det til alt liv på jorden. Vi vil helst at det skal regne når det passer oss, og hvert fall ikke på 17. mai eller i ferien eller når vi skal feire noe og helst ikke i helgene når vi har fri. Regner det da så klager vi.

Jeg hørte en fortelle: En mann fra Eritrea stod på bussholdeplassen og hørte på sine med passasjerer som klagde over regnet. En av dem snakket til ham og sa: «Det er beklagelig med dette regnet». Mannen fra Eritrea sa: «I mitt land er regn en velsignelse. Det er tørt, det er vanskelig å få noe til å vokse fordi regnet kommer sjelden. Her regner det ofte, det er en velsignelse. Jeg takker Gud for regnet. «

Kanskje det er noe vi skal ta med oss, regn er et gode. Klart vi kan be om oppholdsvær, men kanskje vi kan se på regnet som en velsignelse, som et tegn på Guds nærvær i våre liv eller at han gjennom det ønsker å få oss i tale?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden.

Hoseas 6;3

Gud har sine metoder for å minne oss om hans tilstedeværelse i verden og i våre liv. Han vil ha fellesskap med oss. Ser vi naturen som våkner opp etter vinteren, kan vi tenke på celledeling og osmose, men vi kan og tenke på Guds skaperkraft og at denne kraften kan være til stede i ditt og mitt liv om vi velger det.

Jeg har et par tomatplanter i stua. De ble kjøpt inn som ganske små planter og tilbrakte de første ukene i kjelleren med ekstra lys. De har etterhvert vokst seg større og blitt flyttet opp i stua og når varmen kommer skal de ut i hagen. Det er spennende å se hvordan de vokser, blir høyere og kraftigere. Jeg var kjempefornøyd helt til en av svigerdøtrene mine sa: «Her har du en tyv!» Hva, tyv i tomatplanten! Det hun mente var at i bladfestet på planten vokste det fram en ny stilk som må fjernes for ikke å ta kraft fra hovedplanten. «Men det som er fint», sa hun, «er at du kan sette denne i vann og lage en ny plante av den». Klok dame! Jeg satte tyven i et glass med vann og etter en god uke er det nå røtter på stilken og den er klar for jord og et nytt liv som tomatplante.

For meg ble dette en påminning om at endring er mulig. For dette som var en tyv som stjeler kraft, skal nå bli en plante som i sin tid skal gi frukt! For at det skal bli frukt og mye frukt så er det nødvendig med rensing. «Tyver» må fjernes, jorda må hyppes oppover stammen, vann og næring må gis i rett mengde og i rett tid.

Slik er også livet for oss. Skal det bli noe av våre evner og talenter må det øves, må det tilføres ny kunnskap og læring. Noe er lett å gjennomføre, andre ting krever mer innsats, men ingenting er umulig når Gud er gartneren.

Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Joh. 15; 4-5