Alle opplever frykt av ett eller annet slag. Det er både en forsvarsmekanisme og det er et varsel om at noe ikke er som det skal være eller som vi er vant til at det skal være. Det er sunt og bra for oss å føle frykt i noen sammenhenger, men dersom frykt får ta overhånd, blir det den som styrer hva vi gjør og hvem vi er sammen med. Da har frykten blitt en fiende, en som klemmer livsglede og livskraft ut av oss og legger sterke begrensinger på livet vårt og hvordan vi skal leve det.

Mange opplever menneskefrykt. Vi er redde for hva andre tenker om oss, vi er redde for å gå ut av komfortsonen og vi kvir oss for å gjøre noe vi ikke har gjort før. Vi kan være redd for ikke å leve opp til forventninger vi tror andre har til oss og det kan hindre oss fra å gjøre noe som kan være godt for andre og oss selv.

Hva skjer med oss når vi blir redde og frykten holder på å ta over? Noen blir sinte, mistenksomme og musklene spenner seg. Dette er ikke bra for oss i det daglige og det er til hindring for gode opplevelser.

Noen ganger er det en riktig reaksjon å føle frykt og bli redd, men ofte, og jeg er en av dem konstruerer jeg en frykt som på ingen måte er reell.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Jes.41;10

I Bibelen står det mange ganger: Frykt ikke! Jesus sier det til disiplene og han sier det i situasjoner der det skjer usedvanlige ting. Hvorfor står det så mange ganger? Gud kjenner mennesket, han vet at vi trenger mange forsikringer om at han har bare gode planer for oss, ingen grunn til å frykte.

Hva gjør så jeg som stadig kjenner på frykt? Jeg øver meg. Hver gang jeg kjenner frykt-tankene komme så tenker jeg på dette verset om å ikke frykte, bli sterk og vite at Gud vil holde meg oppe. Med Guds hjelp kan alt se anderledes ut.

På en av mine turer i nærområdet gikk jeg forbi to små gutter på pinnejakt. De snakket ivrig sammen om de fine pinnene som de samlet, solen skinte, det var en vakker dag. Jeg stusset litt på at de var alene uten en voksen i nærheten. Det var noe ved dem som gjorde at jeg tenkte: Disse her er ute på en tur de ikke burde være på. Hadde de stukket av fra barnehagen som er like i nærheten? Niks, ingen barn klarer den porten der. Kom de fra ett av husene i nærheten? Nei, disse to karene hadde jeg ikke sett før. Jeg gikk forbi, men så snudde jeg og gikk tilbake. Jeg sa hei og spurte om de var på tur? Ja, det var de, men de visste hvor de bodde, sa de. Jeg prøvde å finne ut hvor, da jeg så en mann komme springende og den ene ropte: «Der er pappa!» Pappa-en så lett desperat ut og takket for at jeg stoppet, men gikk fort over til å forklare guttene at denne turen hadde gjort både han og mammaen veldig redde. Jeg gikk videre og overlot guttene og pappaen til hverandre. Jeg hørte i det jeg fjernet meg at pappaen sa: nå skal dere høre hvorfor….

Så godt det er å ha en far eller en mor som kaster seg rundt og leter etter deg når du ikke er der du skal være! Jeg tenkte på at slik er det med Gud og, når vi vandrer våre egne veier vekk fra ham, så prøver han å finne oss igjen. Han vil ha en pappa-relasjon til oss, en som vi kan ha full tillit til og som finner oss når vi har rotet oss bort. Gud har omsorg for alle sine barn om vi velger ham og livet med ham.

Gutta på tur, hadde tydeligvis ikke snakket om hvor de hadde tenkt seg, bare gått, slik er det også med oss noen ganger, vi bare legger ut på «tur» uten å be Gud om veiledning eller legge saken fram for han. Det kan gå riktig bra, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt behov for en redningsaksjon og Gud har vært der med sin sterke hånd og ledet meg gjennom til jeg har fått fast grunn under føttene igjen.

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem:»Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort. Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Lukas 15;4-7

Har du merket den trettheten som kommer snikende når ting du prøver å gjøre ikke lykkes? I denne trettheten ligger mismotet og lurer og gir jeg et øyeblikk etter, tenker negative tanker, så sitter jeg i saksa og så har vi det gående. I mitt liv er det stort sett bagateller som går i vasken, men fordi det ikke skjer så mye, klarer jeg å gjøre det lille til noe stort.

I forrige uke måtte jeg rekke opp et langt stykke av genseren jeg strikker fordi det ble en alvorlig feil i mønsteret. Suppa som skulle være kremete ble tynn. Jeg skulle ta opp en video av vipa som steg og sank så vakkert, men det ble bare tull, til og med husbonden som er ganske velvillig lurte på hva i alle dager jeg hadde gjort for å klare dette. Det snødde og ble kaldt, ny vinter – å nei! Så, i mitt lille liv ble dette store greier og jeg kjente den velkjente trettheten, mismotet komme sigende…

Heldigvis for meg leste jeg nettopp brevene til Timoteus der Paulus prøver å sette mot i ham ved å minne ham om oppgavene han har foran seg og ikke minst ressursene han har til rådighet:

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir, kraft, kjærlighet og visdom (sindighet)

2. Tim;1.7

Så hva det nå enn er som gjør meg mismodig, er det på ingen måte Guds Ånd eller noen av de to andre, men mine egne tanker som holder meg fast i en forventning om perfeksjon og å lykkes med alt alltid.

Slik er det jo ikke i livet. Ved hver feil eller tabbe er det noe å lære og når jeg trenger litt trøst og oppmuntring så har jeg Guds Ord og jeg kan se meg om i skaperverket og se alt det rare, flotte og utrolige han har skapt – rett utenfor døren min, faktisk! Og snøen, ja den forsvant og kom tilbake og forsvant… narsissene derimot lot seg ikke merke og stod som stolte spyd gjennom alt,

– der fikk jeg noe å tenke på…

Ja, vet egentlig fuglene? Eller er det instinkt? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at når våren kommer, dagene blir lengre og lysere så kommer de. Det er en fryd å observere stadig flere av dem som pleier å være her i sommerhalvåret. Det er om å gjøre å se dem først, melde fra til andre entusiaster og ikke minst dokumentere.

Husbonden og jeg har vært på utkikk etter vipa i de siste ukene og for noen dager siden så jeg noen på en av mine vandringer. Det vil si de så meg og antok at jeg var en mulig fare for de fløy omkring, stupte flagrende ned mot marken og skrek. I mine ører skrek de: Se på meg, se på meg, ikke der, ikke der… Hva betød dette? Jeg tenkte – at om jeg er en mulig fare, da gjelder det å få oppmekrsomheten bort fra reiret, bort fra området hvor egg og unger skal holde til. Det er morsinstinktet som slår til, tenkte jeg og ble minnet om:

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.

Jes. 49; 15-16

Jeg tror at alle levende skapninger har et slags morsinstinkt, en omsorg for avkommet sitt og at det også fungerer som en stadig påminning om Skaperen. Det kjennes utenkelig å glemme noen en har omsorg for, men det kan skje. Gud gir oss sitt løfte på at han aldri vil glemme deg, det er virkelig noe å leve på.

Bildene av bokfink i snøvær og stær på linje er tatt av Jørn Kleiva

Det er påske, det er begynnende vår. Kjenner du at håpet om en lysere og varmere årstid kommer krypende? Det dukker opp spirer i bed og gåsungene på selja blir litt fetere for hver gang jeg går forbi trærne ved postkassa. Slik er det med våren, det spirer, noe nytt vokser fram. Håpet vokser det og.

Det mange slags håp. Vi sier: Det er von i hangande snøre og håper ofte på noe helt usannsynlig skal skje. Jeg gjør også det. Jeg håper på det ene og det andre, men jeg har jo større håp om noe enn andre ting. Hva gjør jeg med håpet eller det jeg håper på? Tror jeg at mirakelet skal skje og det jeg håper bare skal materialisere seg? Eller tar jeg noen skritt for å legge til rette for at det jeg håper skal skje? Det er vel avhengig av hva jeg håper, men ofte må jeg velge å ta noen steg i tro på at dette er det rette. For eksempel tro, jeg trenger å lese i Bibelen for å bygge opp troen og når håpet er at det jeg leser skal få større betydning for meg eller ha en innvirkning på livet mitt, ja, da er neste skritt å lese og be. Håper jeg å bli venner med noen? Ja, da må jeg gjøre meg tilgjengelig slik at den eller de jeg vil bli venner med blir oppmerksom på meg – helst på en positiv måte…

Jeg håper at påsken skal bli en tid for hvile og refleksjon. Hvile fra det jeg vanligvis gjør og refleksjon over påskens budskap. Påsken har et sjokkerende og befriende budskap. Sjokkerende fordi Jesus måtte dø, befriende fordi jeg og alle som velger å følge ham ble satt fri. I dette ligger Guds plan og beslutning, noen måtte ofres, Jesus var villig til å gi dette offeret. I dette ligger mitt håp og du kan også velge dette håpet.

Håpet om at Gud holder det han lover og at han vil la det skje det som han har sagt, det er mitt sterkeste håp.

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?

Rom 8;24

Håpet er der, klar til å gripes av den som vil.

Har du noen gang sagt eller gjort noe dumt? Er du menneskelig så har du vel gjort det. Jeg klarer det stadig vekk. Noen ganger er det helt åpenbart at her har jeg gått i baret, tråkka i salaten eller rett og slett vært tankeløs. Andre ganger er det bare en stemning som ikke er helt god, vi har ikke blitt helt enige og en av partene føler seg overkjørt og ikke hørt.

Det som har skjedd ligger som en surdeig og farger dagen, gjør den gråere enn den kunne ha vært. Eller kanskje jeg oppdager at jeg har gjort eller sagt noe som ikke var bra, men jeg føler at dette her er jammen ikke bare min skyld. Hvem skal da be om unnskyldning og er det virkelig jeg som skal gjøre det, denne gangen og?

Tankene ligger som en propp i systemet, klumpen i magen forteller meg at her er det ikke åpne kanaler og frimodigheten daler for hvert minutt som går.

Da er det ingen vei utenom – jeg må virkelig be om unnskyldning, be om tilgivelse og snakke ut med den eller de jeg har vært ugrei mot. Nå er det jo et krenkehysteri i samfunnet vårt for tiden, men likevel, jeg vet veldig godt med meg selv når jeg har gått over streken.

Om du bærer offergaven din fram til et alter og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!

Matt. 5;23-24

Det er ydmykende å be om unnskyldning, ingen tvil om det. Det er en uendelig lettelse når det er gjort, unnskyldningen er mottatt, tilgivelsen gitt og kontakten gjenopprettet. Det kjennes ut som en stor isklump har smeltet og sola igjen har varme i seg. Det er en kort stund med ubehag, men belønningen er desto større. Det er verdt å prøve…

Strikking har vært og er en av mine store hobbyer og gleder. Jeg må helst ha flere arbeid på gang for det er forskjellige behov etter hva jeg ellers skal gjøre i tillegg, for å si det slik. Skal jeg se på TV, høre på noe eller skravle må jeg ha et arbeid som ikke krever noen tankevirksomhet. Men det kan ikke bare være enkelt heller. Da må jeg ha strikketøy hvor jeg innimellom må sitte for meg selv, telle masker og stadig sjekke mønsteret om jeg er på rett vei.

Jeg gjør dessverre ofte feil! Da er det bare å rekke opp og begynne på nytt der feilen dukket opp. Jeg klager og bærer meg og oppfører meg slett ikke som en tålmodig person, (noe som jeg gjerne vil fremstille meg som). Når jeg har oppdaget feilen bruker jeg alltid litt tid til å tenke over hvor mye jeg kommer til å irritere meg over den eller om denne feilen vil bli en følgefeil gjennom resten av strikketøyet. Hvis ikke noe av dette er aktuelt så velger jeg å overse den og tenker på den som en hump i veien, men ellers… rekk opp, les nøye og begynn igjen.

Strikking er som livet med Gud og menigheten. Strikkingen er en tråd eller tråder som blir bøyd inn i hverandre. I livet med Gud og menigheten blir vi knyttet sammen gjennom å bruke tid med hverandre, gi rom for hverandre og hjelpe hverandre .

Jeg ønsker at de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium som er Kristus.

Kol.2;2

I en engelsk oversettelse står det

My goal is that they will be encouraged and knit together by strong ties of love. I want them to have full confidence because they have complete understanding of God´s secret plan , which is Christ himself.

New Living Translation Col.2;2

Tenk på det, strikket sammen! Jeg blir helt begeistret! Ja, for strikking er som livet med Gud og i menigheten, en øvelse i tålmodighet og utholdenhet, men også en glede og begeistring når man lykkes med både strikking og relasjonen til Gud og mennesker. Det er praktiske handlinger med en åndelig og sjelelig dimensjon. Kan det bli bedre?

Er det ikke fint å ha en oppskrift? For meg som strikker, baker og lager mat er oppskrifter helt nødvendig. Uten en oppskrift føler jeg meg på ganske gyngende grunn for jeg er helt sikker på at jeg da glemmer noe viktig eller gjør ting i helt feil rekkefølge. Noen oppskrifter kan jeg utenat, men likevel synes jeg det er godt å ha en å støtte meg til. Jeg har flere, ok for å være helt ærlig, ganske mange kokebøker, strikkebøker og bakebøker. Når de er helt nye leser jeg dem som romaner og når jeg blir veldig lei de samme oppskriftene som vi rutinert lager i hverdagen- ja, så tar jeg et dypdykk i dem.

Dette er vel og bra, men jeg har en feil – av mange -, jeg leser ikke oppskriftene nøye nok. Jeg ser fort over, lager en handleliste og kjøper inn det som trengs, men sjekker at jeg virkelig har kjøpt den mengden som trengs? Niks. Eller sjekker jeg at jeg virkelig har det jeg tror jeg har av ingredisenser? Niks! Så står jeg der da, halvveis i oppskriften og oppdager at her mangler det den ene viktige tingen…

Heldigvis for meg har jeg noen nydelige naboer som kommer meg til unnsetning og jeg bor ikke så langt fra butikken at en ekstra tur ikke er umulig, men det ergrer meg og jeg blir minnet på de kloke og de uforstandige brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop:»Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner». «Nei» svarte de kloke, «det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!» Mens de var borte for å kjøpe kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: «Herre lukk opp for oss!» Men han svarte «Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke» Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Matt. 25;1 – 13

Det handler om å forberede seg, enten det er oppskrifter til det ene eller det andre eller det er mer livsviktige spørsmål. Jeg må jo innrømme at jeg gjerne vil være klok og da må jeg stille spørsmålet : er jeg forberedt? Og hvis svaret er tja, så bør jeg nok gå igjennom både oppskrift, holdning og granske beholdningen – er det nok? – er det bra nok? For Gud er jeg bra nok, gjennom det Jesus har gjort for meg! Det er gjennom den daglige sjekken på om jeg er der jeg skal være og om jeg har de tanker og holdninger som er bra for mitt liv med Gud og mennesker, at jeg kan vite om jeg er på rett vei.

Har du et sted å bo følger det alltid husarbeid med, til og med når du bor i telt må det ryddes og vaskes ett eller annet. Jeg er ikke av dem som synes husarbeid er en festlig greie. Jeg er veldig fornøyd med meg selv når jobben er gjort, men «gangmila» – å hjelpe meg! Den tiden det tar fra jeg ser at dagens gjøremål er husarbeid i diverse varianter, til jeg faktisk er i gang… Jeg er ganske så kreativ til å finne utsettelser, «gode» og dårlige unskyldninger for ikke å begynne.

Saken er at; om hjemmet mitt skal være et godt sted å være trenger jeg å utføre noe arbeid av den sorten. Jeg har prøvd utsagnet til en treningsguru «Berre gjer da» og det fungerer det, når den mentale helsa er rimelig på topp. Jeg har kjøpt meg en fancy støvkost for å gjøre støvtørkingen morsommere, barnebarna synes den er så superkul at jeg må gjemme den så den ikke skal falle fra hverandre. Jeg har prøvd å ignorere behovet for å gjøre husarbeid, det går ikke så mange dager før mismotet kommer sigende for da er det utrivelig rundt meg. Når jeg er på denne galleien trenger jeg å stanse opp og tenke etter.

Jeg trenger å gjøre husarbeid fordi det for meg er både en fysisk, mental og åndelig rengjøring. Jeg gjør rent i huset, støvet i krokene og i mitt hode blir vasket vekk. For om jeg ikke gjør det, da gror det ned og det er ikke bare hjemmet mitt som tar skade av det, jeg har det faktisk ikke så bra selv heller og egenkjærligheten skal man ikke ta lett på… Jeg sier til meg selv at nå gir jeg dette husarbeidet til Gud og jeg motiverer meg ved å tenke på dette verset:

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.

Kolosserne 3;23

Det hjelper å gjøre ting for andre, det tar fokus fra mine egne sure følelser, jeg overtaler meg selv til å tenke anderledes om det som er kjedelig og gjentakende fordi det er en tjeneste for Gud og mennesker jeg bor sammen med. Dessuten – tenk på denne gode følelsen etter på og kanskje noen kommer inn og bemerker at her lukter det friskt. Da er tiden inne for en kopp te og en bok…

Rundt omkring på Vestlandet kan vi se steinhus. Når jeg går mine vanlige turer i nærområdet ser jeg steinhus som blir brukt som løer, noen har hatt en funksjon og har fått en annen, mens andre igjen er på vei mot oppløsning og tilbake til opprinnelsen – steiner på et jorde. Det er folkene som eier disse steinhusene som bestemmer hva som skal skje med dem, fortsette tjenesten men i en annen form eller bli et minne om det som en gang var.

Vi har alle minner og vi eier minnene våre. Vi har noen som er gode og som vi kan se tilbake på med glede. Noen av mine minner ler jeg fortsatt høyt av og gleder meg over, mens andre får meg på gråten og trekker meg ned i anger, dysterhet og sorg. De gode minnene er de som gir meg mot i hverdagen, de som på mange måter får meg til å lengte etter det som en gang var. De vonde minnene er de jeg har minst lyst til å tenke på, men noen ganger har de det med å klistre seg på meg og jeg klarer ikke å vri meg unna dem. Det er da jeg må gjøre noen valg, for hva gjør jeg med minnene? Lar jeg de vonde dra meg ned og holde meg fast i det som en gang var? Eller velger jeg aktivt et annet fokus? Minnene er der, men jeg velger hva jeg gjør med dem. Det høres lett ut, ikke sant? Men det er jo ikke slik, for alle valg krever et arbeid, en aktiv innstilling til hvordan jeg vil leve og bruke mine krefter.

Hør hva Paulus skriver:

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik , alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser anderledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

Fil: 3;13-16

Jeg velger å gjøre som Paulus i denne saken. Det vil si at jeg øver meg, litt hver dag på å se etter det som kan bli gode minner, være takknemlig for dem og la de som kan trekke meg ned bli liggende.

Og steinhusene – har du sett hvor vakre de er? Minner om arbeid, beslutsomhet, dyktige håndverkere og ressurutnytting.