Hvordan reagerer du når du får et råd? Blir du glad, takknemlig, sur, sint, kanskje til og med fornærmet? Tenker du: komme her og … tro at du vet bedre enn meg…!!! For min del handler reaksjonen dessverre om hvem er det som kommer med rådet og i hvilken sammenheng det kommer. Når råd kommer der jeg absolutt ikke har bedt om det eller når jeg føler at rådgiveren egentlig sier: jeg vet bedre enn deg. Ja, da kan jeg gå kraftig i lås og bli usannsynlig sur. Jeg kjenner skamrødmen kommer sigende bare jeg skriver dette. For jeg vil så gjerne være litt mer imøtekommende eller i hvert fall ikke ta helt av når rådene kommer, enten de er bedt om eller ikke.

I Bibelen leser vi om at det er viktig med rådgivere:

Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang

Ordspråkene 15;22

Det er viktig å tenke på – ikke avvise alle råd fordi de kommer fra en «feil» person. Kanskje jeg kan oppdage noe viktig, noe jeg ikke har tenkt på før? Det handler vel også like mye om mottakeren som av rådgiveren?

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis, og når du lærer en vis, tar han imot kunnskap

Ordspråkene 21;11

Det hadde selvsagt vært stas å kunne ta imot råd med sinnro og vurdere dem før de blir fulgt eller forkastet. Jeg er under opplæring og jeg minner meg på at Jesus er den ultimate rådgiver, han trenger seg ikke på og jeg kan be om råd når jeg trenger det.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herrdømmet er på hans skulder og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste.

Jes. 9;6

Når du reiser på ferie regner jeg med at du låser alle dører, lukker vinduene og passer på at ingen skal kunne bryte seg inn. Kanskje du til og med har en god nabo som ser etter at alt er i orden med huset ditt så lenge du er bortreist? Jeg er så heldig at jeg har en god nabo som henter posten og ser etter at alt er slik det pleier. De er våre husvoktere og det er jeg takknemlig for. Når vi er bortreist er det å ha en vokter et gode, men ville jeg være like begeistret om naboen så det som sin plikt alltid å sjekke hva jeg driver på med også når jeg er hjemme? Det kommer an på forutsetningene. Hvis jeg har invitert naboen til å sjekke innom, «holde litt styr på meg» rett og slett, ja da er saken en annen. Hvis nå naboen blir litt vel ivrig i tjenesten, vil jeg da huske at jeg inviterte til dette? Slik at jeg ikke irriterer meg, men er takknemlig? Det er en fin balanse mellom å være en hjelpsom og en plagsom vokter. Når jeg inviterer Gud inn i mitt liv inviterer jeg ham også til å holde styr på meg. Det vil si at han vil minne meg på ting jeg burde gjøre og ting jeg burde avstå fra. Dette er både gode og plagsomme påminnelser. Jeg trenger å minne meg selv på at dette har jeg lagt opp til selv, at det er et gode for meg. Når jeg ergrer meg vet jeg at det er jeg som må gjøre en forandring. Det er det beste for meg, selv om det ikke kjennes ut slik i øyeblikket. Belønningen kommer senere, helt sikkert!

…Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves

Salme 127;1

Du er mitt skjul, du vokter meg for trengsel; med frelses jubel omgir du meg. Sela

Salme 32;7

Har du noen gang vært sint eller irritert på Gud? Jeg har. Kanskje ikke så sint, men i hvert fall irritert. Jeg har flere ganger enn jeg har lyst til å tenke på, sagt høyt eller for meg selv at : dette her kunne du ha fikset på en bedre måte, du som er allmektig og alt… Jeg føler meg egentlig i godt selskap, til en viss grad, for om du leser i Salmene ser du hvordan David bærer seg over sine fiender og klager over alt han må gå igjennom.

Hva er forskjellen mellom meg og David? Utenom det helt åpenbare… Jeg blir sur, snurt og snur meg vekk fra Gud, mens David klager og bærer seg til Gud. Han holder linjen og samtalen med Gud åpen hele tiden. Derfor kan han forandre holdning og standpunkt i løpet av noen verselinjer, mens jeg bruker en dag og kanskje enda lenger på å innse at Gud har rett likevel.

Dessuten, Gud har aldri trengt seg på noen, han venter på en invitasjon til å blande seg inn i livet mitt og gjøre noe. Kanskje jeg skulle tenke litt mer på det når jeg begynner å kjenne på irriterte tanker eller lure på om vi har en knute på tråden… For den er det nok jeg som har klart å lage….

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Åp. 3;20

For noen dager siden så jeg en reportasje på TV om tilfluktsrom. Dette er det mange som er opptatt av for tiden. Rett etter andre verdenskrig ble det bygget tilfluktsrom i mange nye bygg, men det har man sluttet med og nå står de gamle tilfluktsrommene fulle av ting som skal lagres eller bare rusk og rask. Mange spør seg betimelig nok, hvor er mitt nærmeste tilfluktsrom? Og mange vennlige, informerte mennesker svarer på soiale medier.

Jeg begynte å tenke på både tilflukt og tilfluktsrom. Tilflukt kan være så mange ting. Noen finner tilflukt i naturen, andre i samvær med mennesker, andre i hobbyer eller aktiviteter, men tilflukt er vel det å komme vekk fra det daglige, det som trykker eller skremmer? – og det skremmende er det mye av i disse dager. Hvor tar jeg min tilflukt og hvordan ser det ut der, om det nå er et fysisk rom eller i mitt indre. Er det et sted, en lagerplass fylt av gamle ting og tanker? Eller er det et sted jeg jevnlig oppsøker og finner ro og ly i en urolig tid?

Jeg slår opp i en bibelordbok og teller 30 referanser til ordet «tilflukt» – et viktig ord. Bibelen snakker om Gud og Hans omsorg for oss som et sted, en tilstand å søke tilflukt i. Se bare her:

Bevar meg Gud for jeg søker tilflukt hos deg.

Salme 16;1

Bevar mitt liv og berg meg, la meg ikke bli til skamme, for jeg søker tilflukt hos deg.

Salme 25;20

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær

Salme 46;2

Gud inviterer til et tilfluktssted, kommer du?

Husker du første gang du fant kråkesølv? Hva trodde du at du fant da? Ordentlig, verdifullt sølv som fikk hjertet til å banke litt raskere og tanken på hvor mye snop du kunne innkassere for dette raste av sted? Eller var du sammen med en som ganske nøkternt kunne fortelle deg at dette på ingen måte er verdt så mye som sølv og at det også kalles glimmer. Jeg var nok i den første kategorien, men bare en kort stund fordi noen raskt fikk meg ned på jorden igjen. Minnet om denne hendelsen fikk meg til å tenke på ting vi kan bli fascinert av. Vi kan se eller oppleve noe som ser veldig flott og fint ut, men er det virkelig slik det ser ut til? Er det ekte vare? Jeg kjenner det på meg selv, for jeg kan virre rundt og bli veldig opptatt både av ting og tanker. Jeg kjenner også på at jeg ikke har så veldig lyst til å sjekke grundig om dette jeg nå er så fascinert av er «the real thing». For da kan det jo vise seg at denne tilsynelatende fine tingen faller like lett fra hverandre som når jeg pirker litt borti kråkesølvet.

Det er som med troen. Jeg vil gjerne ha en prøvet tro, en tro som holder også når det røyner på, men jeg har ikke så lyst til å utsette meg for ubehaget som følger med. Likevel, det handler om å se forbi dette som bare varer en kort stund, for så å nyte godene etterpå.

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troren blir prøvet skaper det utholdenhet. Men utholdenhet må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel

Jak;1:2-4

Har du hørt uttrykket, «hel ved»? Ja, om vi holder ut, er vi i ferd med å bli nettopp dette: «hel ved». Det er jo noe å sikte mot, eller?

Har du hørt det før? Ja, alt må komme til sin tid. Det rette øyeblikket, det rette ordet i rett tid. Hvordan vet jeg at det er rett ord eller rett handling i rett tid? Jeg vet ikke, jeg kan bare håpe. Noen ganger er jeg heldig og sier det rette, gjør det rette akkurat når jeg skal. Dessverre er slikt heller unntaket enn regelen og det er da jeg lurer på om jeg kan øve meg på å bli «heldig» litt oftere.

Å si det rette handler ofte om å lytte. Hva er det denne personen sier, hva er det som ligger bak og trykker på? Hvordan kan jeg være til hjelp slik at mine ord ikke sårer eller ødelegger? Kanskje ved en mer aktiv lytting? Noen har påpekt at Gud skapte mennesket med en munn og to ører. Var det for at vi skulle lytte dobbelt så mye som vi prater? Tenke over det vi hører før vi setter i gang med mer eller mindre gode råd? Jeg tror det er slik. Det kan virke som om vi er redd for tausheten, men taushet, stillhet kan gi en god pause, klarhet til og med, i det som skal sies etterpå.

Den vise skal lytte og øke sin lærdom, den kloke lære å bruke sin tanke

Ordspråkene 1;5

Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid

Ordspråkene 25;11

Jeg kjenner av og til på den ekle, litt tomme følelsen av utilstrekkelighet. Den kan dukke opp i alle slags sammenhenger og den får initiativet til å synke drastisk. Når jeg står overfor en person i sorg, hva skal jeg si? Når jeg vil rekke en hånd til den som har det vanskelig og jeg har lyst til å si noe, men ikke aner hva som vil trøste. Når jeg leser en bok og ikke helt begriper hva det handler om. Når jeg skriver en setning og det bare blir surr og den som leser den ikke skjønner bæret av hva jeg egentlig mener. Arrrrg! Jeg føler meg så utilstrekkelig. Det er kanskje godt for meg å kjenne på utilstrekkeligheten. Kjenne at jeg på ingen måte mestrer alt, men trenger å lære, trenger å være tålmodig, trenger å innse at her har jeg noen begrensninger. Det kaller på litt ydmykhet, midt i alt jeg vil mestre. Da er det godt å gå til Bibelen for et trøstens ord:

Men han svarte:»Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet». Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan hvile over meg.

2. Kor,12:9

I vårt samfunn er det ikke stas å være svak, men ved Guds hjelp og nåde kan jeg lære å leve med mine utilskrekkeligheter og ikke glemme at jeg faktisk får til noe og, – av og til.

Har du det slik noen ganger at livet kjennes ut som om det er delt opp i små biter? Jeg gjør noe her og noe der og dagen henger ikke sammen på skikkelig vis. Det er ikke snakk om å være i en «flow» snarere en frustrerende, opphakket dag hvor jeg på kvelden må sette meg ned og tenke igjennom hva jeg egentlig gjorde denne dagen.

Jeg var på konsert for noen dager siden og hørte blant annet Alban Berg sin fiolinkonsert. Jeg er ikke så bevandret i a-tonal musikk, men mens jeg satt der og lyttet intenst for å finne sammenhenger mellom tonesprangene, hørte jeg noen melodiøse biter, vakre lyriske glimt og så en bit av en korall av Bach: Es ist genug. Det var som små strimer av håp i det fragmenterte og urolige. Det var som et bilde av livet slik vi kan oppleve det noen ganger, urolig og uoversiktlig, men også med noen drag av fred og forsoning. I Bibelen kan vi lese mange steder om Guds fred, det er godt. Samtidig så er det ikke alltid slik vi opplever det og da er det fint å lese et ord som dette:

Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt for kynt for alle skapninger under himmelen, og jeg Paulus er blitt en tjener for det.

Kol. 1;23

Jeg leser det som: stå fast, hold ut! Du har fått det du trenger for å leve et godt liv gjennom det håpet som evangeliet gir. Det er et lyspunkt, tross alt!

Er trening ett av dine nyttårsforsett? Da er du ikke alene. Mange har til og med «trene mer» som et forsett. Mange trener ute i naturen, jeg er av dem som går på treningsstudio og må ha et program, en avtale med noen eller helst en som skriker til meg for at jeg skal orke å røre på meg. Dersom jeg ikke har avtalt med noen for å gå og trene bruker jeg veldig mye tid til å argumentere med meg selv om hvor trøtt jeg er eller at det slett ikke passer nå. Derimot om jeg har en avtale med noen, ja, da er det ikke spørsmål, jeg hiver på meg og møter opp presis og er i grunnen fornøyd med det. Jeg som sitter mye stille, som elsker å sitte stille, har godt av fysiske trening. Vi har fått en kropp og vi som har en som stort sett fungerer er blant de heldige. Uansett bør vi ta vare på den kroppen vi har, det står det til og med i Bibelen:

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

1.Kor.6;19-20

Samtidig kan det bli mye fokus på kropp og trening. Alt med måte, sies det. Om jeg trener kroppen, så er det andre deler av meg jeg også må trene for vi har både sjel og ånd som trenger sitt. Hjernejogg, for eksempel. Ikke bare lese feel-good romaner, men noe som utfordrer hjernen. Gudsfrykt, kan jeg øve meg i det? Absolutt, for gudsfrykt er nyttig til alt står det skrevet:

For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt. Til den er det knyttet et løfte både for dette livet og for det som kommer.

1. Tim.4;8

Hva skal du trene dette året?

Her jeg bor er det mange løer, små steinhus og jordkjellere som ligger i kulturlandskapet. Da jeg gikk forbi ett av dem for noen dager siden, så jeg hvor fint det var bygd. Her har noen stått og lagt stein på stein og reist en vegg, brukt krefter og kunnskap i skjønn forening for å lage et byggverk som står gjennom år. Det er vakkert, harmonisk og funksjonelt. På samme måte er det med kunnskap, vi bygger lag på lag og vi legger ned arbeid, ofte både svette og tårer, men kunnskapen vokser og vi vet mer og kan mer enn det vi kunne for noen år siden, til og med måneder, uker og dager. Vi lærer hele tiden – om vi vil og setter noe inn på det. Gjelder dette også i relasjoner? Ja, det gjør det. Kanskje er det skumlere med relasjoner enn andre ting? Kanskje er det mer krevende – det å bli kjent med mennesker, det å overgi seg til et annet menneskes vennskap, omtanke eller mangel på dette? Likevel, ingenting er så verdifullt og viktig som gode relasjoner, nære vennskap, det å kjenne seg som en i flokken. Våge å gå i dybden i en relasjon til andre mennesker, det kan være skummelt, men og det beste som kan skje.

I Bibelen kan vi lese om at vi er en del av Kristi kropp. Alle kristne er en del av denne kroppen. Denne kroppen er satt sammen av mange deler som henger sammen og som har ulike oppgaver og slik er det med oss og.

Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.

Ef 4;15-16

Er du glad for den plassen du har på kroppen? Klarer du å tenke på at hver dag arbeider du med å bringe inn ditt lag av kunnskap, omtanke og kjærlighet til de som trenger det? Vet du, jeg øver meg på dette, litt hver dag. Vi kan jo øve sammen, eller?