Det er november, en måned mellom sprakende høst og forventningsfull desember. November er for meg en langsom måned, jeg blir minnet om et dikt av den danske poeten Henrik Nordbrand:

Året har 16 måneder: November

december, januar, februar, marts, april

maj, juni, juli, august, september

oktober, november, november, november, november.

Henrik Nordbrand: Håndens skælven i november

Det er et rart dikt. Når jeg leser det er det noe i meg som protesterer, året begynner ikke i november! Så kommer tanken; hvordan er det å leve med november i fem måneder – om nå året skulle ha seksten måneder? Fem langsomme måneder? Langsomhet kan jo være av det gode, men egentlig er langsomhet vanskelig å leve med. Vi vil ha svar, resultat, løsninger, at situasjoner skal ha en ende eller endre seg og ikke minst må vi erkjenne at vi vil ha forandring – sånn etter hvert om ikke annet. Langsomhet kan være en tilstand av venting, og venting står det mye om i Bibelen.

Vent på Herren, vær frimodig, og han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

Salme27;14

Skal vi våge å leve i langsomheten, våge å vente, være tålmodig? Det er ikke for pingler, men vi er vel ikke det hele tiden heller?

Har du tenkt på hvordan vi blir formet av mennesker, arv, miljø og ulike omstendigheter som skjer i løpet av livet? De av oss som har hatt en god og trygg oppvekst har noe ekstra å bygge på og det er det grunn til å være takknemlig for. Vi blir alle påvirket og formet av de vi møter, dem vi lever med og omstendighetene vi må forholde oss til. Vi er bevegelige og under forming særlig i unge år, men jeg har tenkt på hvor viktig det er at jeg ikke stivner i en form når årene går og jeg (utrolig nok) ikke er like ung lenger. Det sies: Vi lærer så lenge vi lever, men kan vi samtidig si at vi formes og dannes så lenge vi har et åpent sinn og er klare for å ta imot lærdom, ny kunnskap og nye erfaringer? Jeg håper det.

Men nå, Herre, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd.

Jes 64;7

Jeg tenker at det er en god ting å bli formet av Gud, ikke alltid behagelig, men til syvende og sist godt for meg og godt for dem rundt meg. Gjennom det Gud gjør i meg og med meg får jeg tro at jeg blir en bedre utgave av meg selv, mer som den jeg var ment til å være. Jeg kan ikke si at alle hendelser og utfordringer jeg har møtt, har vært av det slaget jeg har jublet for, men i ettertid har jeg sett at Guds plan og tanke for meg har vært god. Kanskje det er/har vært slik for deg og?

Se på disse krukkene, de er av samme materiale, men forskjellige, slik er mennsket og, fint laget i hver vår form.

I et forvirret øyeblikk trodde jeg at SV (Sosialistisk Venstreparti) en gang hadde hatt «Tell godene» som slagord. Selvsagt tok jeg feil, for slagordet var «del godene». Faktisk synes jeg at begge varianter er aldeles utmerkede slagord og verdt å tenke på, for hva inneholder de egentlig?

«Tell godene» – ja, bør ikke det nærmest være en daglig øvelse? Være takknemlig, tenke over alt vi har å være takknemlige for og slik skape en grobunn for glede i livene våre. Skal det bli noe mer enn en overfladisk tanke, som at jeg vet jo: fordi jeg lever i den über-privilegerte delen av verden har jeg veldig, veldig mye å være takknemlig for, så må jeg nettopp derfor gå dypere i meg selv og kjenne etter – er jeg takknemlig for dette, virkelig takknemlig, eller er det en følelse av plikt?

«Del godene» Har jeg noe å dele? Ja, jeg har vel egentlig alltid noe å dele med andre, om jeg tenker meg om. Dessuten blir mitt liv rikere om jeg deler med andre. Slagordene er nok tenk i et samfunnsperspektiv og ikke slik jeg anvender dem på et personlig plan, men det gir samklang med mitt liv og det jeg ønsker å bruke det til.

Det er godt for meg å telle alle mine goder og det er godt for meg og samfunnet rundt meg at jeg deler det jeg har fått.

Være alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus

1. Tess. 5,16-18

Disse oppfordringene kan jo virke voldsomme når dagene er vanskelige og livet ikke flyter så behagelig som vi gjerne vil ha det. Men om jeg velger å se på mine goder, velger å be og legge fram alle ønsker og begjæringer og takke uansett, ja da vil om ikke annet mine tanker vende seg i en mer positiv retning. Det er lov å prøve, vettu.

Har du noen gang fått en nyhet eller beskjed som har satt et støkk i deg og som har lagt seg som en tung klump i magen? En melding som du ikke kan gjøre noe med, bare vente og se hvordan det går? Slik er det med meg av og til. Jeg kan ikke gjøre noe, bare vente. Det gir min livlige fantasi muligheter for å drive med en sport den faktisk kan ekselere i: katastrofetenkning. Jepp! Det er det mye av, men er det til hjelp for meg? Ikke i det hele tatt! Jeg blir bare utslitt og hodet surrer og går i det samme kjøret uten at det skjer noe positivt. Jo, forresten det gjør det! Jeg blir nødt til å søke i Guds Ord, finne trøst, finne hjelp og en utvei til å få disse hoppende skrekk-tankene til å roe seg ned. Og – klart at det finnes trøstende og gode ord, men det som kom mot meg og landet frykten denne gangen var dette:

Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land. Om jeg måtte si: Min fot vakler! – da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjert, da fryder din trøst min sjel.

Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe.

Salme 94; 17-19 + 22

Dette er gode ord å holde fast på og min daglige øvelse bli da å lese disse ordene, velge å tro på dem hver gang en ny livlig katastrofetanke begynner å røre på seg. Det hjelper.

• 

• 

Denne setningen er hentet fra en nydelig novelle av Alf Prøysen. Novellen heter Je og handler om en gutt som plutselig oppdager seg selv som individ. Det er noe forunderlig og betagende ved den første oppdagelsen at hver enkelt av oss er et helt menneske med vår egen vilje, tanker og en historie som blir skapt etter hvert som livet tar oss videre.

Men vi lever ikke alene og når jeg blir altfor opptatt av meg og mitt, og det individuelle blir målestokken for livet, da er ikke livet så bra. Her en dag tenkte jeg på hvor mye bedre jeg har det når jeg er opptatt av andre. Når jeg ikke fokuserer på mitt avgrensede liv, men heller ser utover og deltar uten så veldig mange vurderinger om saken tjener meg og mitt.

Den ene strør ut og får enda mer, den andre holder tilbake mer enn rett er, og det blir likevel bare fattigdom. Den som sprer velsignelse skal trives. Og den som lesker andre han blir selv forfrisket.

Salomos ordspråk 11; 24-25

Det handler egentlig bare om å løfte blikket, se skjønnheten i omgivelsene og folkene vi kan møte, sånn rett utenfor døra. Da ligger kanskje mulighetene rett der foran deg.

Vi har hatt invasjon av mus på hytta! Vi kunne ikke reise dit, men gode hjelpere har trådt til og det har blitt ryddet og vasket, men likevel… Jeg tenkte meg det verste og jeg var sikker på at musene, eller var det rotter, var av gigantstørrelsen. De vokste faktisk mens jeg tenkte på dem! Etter en periode med bekymringer, fantasifulle katastrofer som kunne ramme oss når vi kom dit, ble jeg minnet på dette verset i Bibelen:

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller for kroppen, hva dere skal kle dere med. Livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne. Se på ravnene! de sår ikke og høster ikke, de har verken matbod eller låve, men Gud gir dem føde likevel. Hvor mye mer verdt er ikke dere enn fuglene! Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? Se på lijlene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset så fint, det som gror på bakken i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende.

Luk; 12; 22- 28

Tar jeg dette ordet på alvor er mine bekymringer som et lite puff. Likevel bruker Gud mange ord for å understreke at vi har absolutt ingen grunn til bekymring om vi legger dem fram for ham og lar hans nåde og omsorg gå over både bekymringene og vårt liv.

Trær gir meg ro. Jeg kan sitte lenge og se på et vakkert tre og glede meg over det uansett årstid. Vi er så heldige å ha et japansk hjertebladtre i hagen. Mannen vi kjøpte det av for mange år siden sa at det ville bli ca fire eller fem meter høyt, nå er det åtte eller ni meter. Det er digert, men det er vakkert, faktisk hele året. Bladene har form som et hjerte og greinene feller seg selv for å gi luft og rom til hver grein. Jeg står ofte og ser på det og tenker hvor heldig jeg er som har en slik skjønnhet i hagen.

I Bibelen leser vi også om trær. Vi kan lese om dyrking av trær, trær som bærer frukt eller ikke gjør det og trær som symbolet på enheten vi har med Kristus og som Guds menighet.

Bli i meg så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bære mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Joh. 15;4-5

Vi som tok i mot Jesus som herre og frelser er i ham, vår oppgave blir da å bli i ham, bli værende. Hva betyr det? Lese Guds Ord, be til ham og søke andre søsken i troen. Det handler ikke om kristen isolasjon, men om å ta med seg hele seg ut i verden og møte mennesker med vissheten om at jeg/vi er i ham.

Du har vel også hatt en flue på vinduet? En illsint, surrende flue som antakelig vil ut eller i hvert fall vekk fra dette stedet. Tanken slo meg: sånn er jeg også av og til. Sint eller forvirret med mye armer og bein og ute av stand til å komme meg løs og få gjort det jeg egentlig skal.

Jeg som ser flua vet at om den holder seg litt i ro, vil jeg åpne vinduet ut til frisk luft og frihet, men flua ser ut til å være helt ute av fokus når det gjelder den muligheten. Det er som om den har en diger steinmur foran seg som er umulig å forsere.

Er jeg sånn og? Bare fokusert på meg og mitt og den hindringen som akkurat nå er foran meg? Det ser ofte slik ut, og særlig når jeg har en utfordring foran meg som jeg selv eller noen andre har lagt på meg. Jeg som er blitt reddet ut av mange pinlige og vanskelige situasjoner av snille og gode mennesker som har kommet min vei, burde vite at redningen som oftest ikke er langt unna. Jeg som egentlig vet at om jeg forhholder meg i ro og tar et steg tilbake, vil se nye muligheter og løsninger på det jeg står oppe i. Ikke minst jeg som vet at det nytter å be! Like vel…

For noen dager siden ble jeg minnet på dette fantastiske løftet:

Herren skal stride for dere og dere skal være stille

2. Mos. 14,14

Så enkelt, så vanskelig, men jeg øver, stadig vekk.

Vi er så heldige å ha en hage. Hagen vår er ikke så krevende for her er det mye fjell og lyng, men vi har en del roser. Når vi kjøper roser så vil vi gjerne at de skal dufte godt og at de skal være remonterende, helst. Hvorfor remonterende? Jo, da kan vi nyte blomsterprakten flere ganger i løpet av sesongen. I år har rosene blomstret som om de skulle ha betaling for det. Så har de hatt en ganske lang pause hvor det tilsynelatende ikke har skjedd en ting. Nå har remonteringen begynt og er helt vanvittig. Noen blomstrer ikke så rikt som første runde, mens enkelte andre; sterkere, større og mer intense enn første blomstring. Det er en sann glede!

Jeg har lurt på om det er slik med oss mennesker og? Vi er i vår ungdoms blomst og glans, så kommer noen år hvor vi er mer eller mindre i tåka av jobb, familieliv og masse forpliktelser, så blir vi pensjonister og forpliktelsene minsker og vi tenker: Er det fortsatt bruk for meg? Da ligger mulighetene der til igjen å revitalisere interesser, kunnskap og evnen til omsorg som vi har lært etter mye strev. Da kan vi på nytt skyte friske skudd og bli både friskere og mer intense enn før. Er det slik eller er det ønsketenkning? Vi som har valgt å følge Kristus og tro på Gud, har noen herlige løfter i Bibelen:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1;1-3

Flott, ikke sant? Vi vil jo gjerne vise noe godt igjen etter oss og ved å velge Guds vei, kan vi det.

Du gir meg kraft som en vill okse og salver meg med den friskeste olje.

Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.

Salme 92;11 + 15

Dette gir håp, eller?

Dette sier reven i en av Æsops fabler når han etter flere forsøk på å få fatt i rognebærene må gi opp. Jeg kom på dette utsagnet da jeg gikk en tur og så rognetrærne bugne av bær. Hvorfor har dette ordtaket blitt en del av vår kultur og historie? Vi sier det når vi ikke får noe vi har lyst på og blir litt snurt på grunn av det. Jeg har ikke tenkt på dette som noe annet enn en konstatering at slik er det av og til. Da jeg så disse knallrøde bærene henge der mot en stor blå himmel, tenkte jeg at når jeg blir nektet noe eller når jeg innser at dette får jeg ikke tak i samme hva jeg gjør, hvordan er følelsene mine da? Er jeg i stand til å se at dette ikke er bra for meg? Er jeg i stand til å se at når det gjelder disse «bærene», bør jeg faktisk være takknemlig for at de er utenfor min rekkevidde? Neida, ofte blir jeg like sur som reven, men noen ganger, etter litt tid, kan jeg si med Paulus:

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.

1.Kor 6;12

Jeg må erkjenne at ofte, veldig ofte, kan jeg i ettertid se at det jeg hadde lyst på slett ikke tjente til det gode verken for meg eller dem rundt meg. Derfor kan det være på sin plass å tenke etter: er det sant, er det godt, er det noe jeg virkelig trenger? Da kan det hende at jeg kikker opp på rognebærene og tenker: de er fine, men passer best som fuglemat…