Ja, vet egentlig fuglene? Eller er det instinkt? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at når våren kommer, dagene blir lengre og lysere så kommer de. Det er en fryd å observere stadig flere av dem som pleier å være her i sommerhalvåret. Det er om å gjøre å se dem først, melde fra til andre entusiaster og ikke minst dokumentere.

Husbonden og jeg har vært på utkikk etter vipa i de siste ukene og for noen dager siden så jeg noen på en av mine vandringer. Det vil si de så meg og antok at jeg var en mulig fare for de fløy omkring, stupte flagrende ned mot marken og skrek. I mine ører skrek de: Se på meg, se på meg, ikke der, ikke der… Hva betød dette? Jeg tenkte – at om jeg er en mulig fare, da gjelder det å få oppmekrsomheten bort fra reiret, bort fra området hvor egg og unger skal holde til. Det er morsinstinktet som slår til, tenkte jeg og ble minnet om:

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.

Jes. 49; 15-16

Jeg tror at alle levende skapninger har et slags morsinstinkt, en omsorg for avkommet sitt og at det også fungerer som en stadig påminning om Skaperen. Det kjennes utenkelig å glemme noen en har omsorg for, men det kan skje. Gud gir oss sitt løfte på at han aldri vil glemme deg, det er virkelig noe å leve på.

Bildene av bokfink i snøvær og stær på linje er tatt av Jørn Kleiva

Det er påske, det er begynnende vår. Kjenner du at håpet om en lysere og varmere årstid kommer krypende? Det dukker opp spirer i bed og gåsungene på selja blir litt fetere for hver gang jeg går forbi trærne ved postkassa. Slik er det med våren, det spirer, noe nytt vokser fram. Håpet vokser det og.

Det mange slags håp. Vi sier: Det er von i hangande snøre og håper ofte på noe helt usannsynlig skal skje. Jeg gjør også det. Jeg håper på det ene og det andre, men jeg har jo større håp om noe enn andre ting. Hva gjør jeg med håpet eller det jeg håper på? Tror jeg at mirakelet skal skje og det jeg håper bare skal materialisere seg? Eller tar jeg noen skritt for å legge til rette for at det jeg håper skal skje? Det er vel avhengig av hva jeg håper, men ofte må jeg velge å ta noen steg i tro på at dette er det rette. For eksempel tro, jeg trenger å lese i Bibelen for å bygge opp troen og når håpet er at det jeg leser skal få større betydning for meg eller ha en innvirkning på livet mitt, ja, da er neste skritt å lese og be. Håper jeg å bli venner med noen? Ja, da må jeg gjøre meg tilgjengelig slik at den eller de jeg vil bli venner med blir oppmerksom på meg – helst på en positiv måte…

Jeg håper at påsken skal bli en tid for hvile og refleksjon. Hvile fra det jeg vanligvis gjør og refleksjon over påskens budskap. Påsken har et sjokkerende og befriende budskap. Sjokkerende fordi Jesus måtte dø, befriende fordi jeg og alle som velger å følge ham ble satt fri. I dette ligger Guds plan og beslutning, noen måtte ofres, Jesus var villig til å gi dette offeret. I dette ligger mitt håp og du kan også velge dette håpet.

Håpet om at Gud holder det han lover og at han vil la det skje det som han har sagt, det er mitt sterkeste håp.

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?

Rom 8;24

Håpet er der, klar til å gripes av den som vil.

Har du noen gang sagt eller gjort noe dumt? Er du menneskelig så har du vel gjort det. Jeg klarer det stadig vekk. Noen ganger er det helt åpenbart at her har jeg gått i baret, tråkka i salaten eller rett og slett vært tankeløs. Andre ganger er det bare en stemning som ikke er helt god, vi har ikke blitt helt enige og en av partene føler seg overkjørt og ikke hørt.

Det som har skjedd ligger som en surdeig og farger dagen, gjør den gråere enn den kunne ha vært. Eller kanskje jeg oppdager at jeg har gjort eller sagt noe som ikke var bra, men jeg føler at dette her er jammen ikke bare min skyld. Hvem skal da be om unnskyldning og er det virkelig jeg som skal gjøre det, denne gangen og?

Tankene ligger som en propp i systemet, klumpen i magen forteller meg at her er det ikke åpne kanaler og frimodigheten daler for hvert minutt som går.

Da er det ingen vei utenom – jeg må virkelig be om unnskyldning, be om tilgivelse og snakke ut med den eller de jeg har vært ugrei mot. Nå er det jo et krenkehysteri i samfunnet vårt for tiden, men likevel, jeg vet veldig godt med meg selv når jeg har gått over streken.

Om du bærer offergaven din fram til et alter og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!

Matt. 5;23-24

Det er ydmykende å be om unnskyldning, ingen tvil om det. Det er en uendelig lettelse når det er gjort, unnskyldningen er mottatt, tilgivelsen gitt og kontakten gjenopprettet. Det kjennes ut som en stor isklump har smeltet og sola igjen har varme i seg. Det er en kort stund med ubehag, men belønningen er desto større. Det er verdt å prøve…

Strikking har vært og er en av mine store hobbyer og gleder. Jeg må helst ha flere arbeid på gang for det er forskjellige behov etter hva jeg ellers skal gjøre i tillegg, for å si det slik. Skal jeg se på TV, høre på noe eller skravle må jeg ha et arbeid som ikke krever noen tankevirksomhet. Men det kan ikke bare være enkelt heller. Da må jeg ha strikketøy hvor jeg innimellom må sitte for meg selv, telle masker og stadig sjekke mønsteret om jeg er på rett vei.

Jeg gjør dessverre ofte feil! Da er det bare å rekke opp og begynne på nytt der feilen dukket opp. Jeg klager og bærer meg og oppfører meg slett ikke som en tålmodig person, (noe som jeg gjerne vil fremstille meg som). Når jeg har oppdaget feilen bruker jeg alltid litt tid til å tenke over hvor mye jeg kommer til å irritere meg over den eller om denne feilen vil bli en følgefeil gjennom resten av strikketøyet. Hvis ikke noe av dette er aktuelt så velger jeg å overse den og tenker på den som en hump i veien, men ellers… rekk opp, les nøye og begynn igjen.

Strikking er som livet med Gud og menigheten. Strikkingen er en tråd eller tråder som blir bøyd inn i hverandre. I livet med Gud og menigheten blir vi knyttet sammen gjennom å bruke tid med hverandre, gi rom for hverandre og hjelpe hverandre .

Jeg ønsker at de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium som er Kristus.

Kol.2;2

I en engelsk oversettelse står det

My goal is that they will be encouraged and knit together by strong ties of love. I want them to have full confidence because they have complete understanding of God´s secret plan , which is Christ himself.

New Living Translation Col.2;2

Tenk på det, strikket sammen! Jeg blir helt begeistret! Ja, for strikking er som livet med Gud og i menigheten, en øvelse i tålmodighet og utholdenhet, men også en glede og begeistring når man lykkes med både strikking og relasjonen til Gud og mennesker. Det er praktiske handlinger med en åndelig og sjelelig dimensjon. Kan det bli bedre?

Er det ikke fint å ha en oppskrift? For meg som strikker, baker og lager mat er oppskrifter helt nødvendig. Uten en oppskrift føler jeg meg på ganske gyngende grunn for jeg er helt sikker på at jeg da glemmer noe viktig eller gjør ting i helt feil rekkefølge. Noen oppskrifter kan jeg utenat, men likevel synes jeg det er godt å ha en å støtte meg til. Jeg har flere, ok for å være helt ærlig, ganske mange kokebøker, strikkebøker og bakebøker. Når de er helt nye leser jeg dem som romaner og når jeg blir veldig lei de samme oppskriftene som vi rutinert lager i hverdagen- ja, så tar jeg et dypdykk i dem.

Dette er vel og bra, men jeg har en feil – av mange -, jeg leser ikke oppskriftene nøye nok. Jeg ser fort over, lager en handleliste og kjøper inn det som trengs, men sjekker at jeg virkelig har kjøpt den mengden som trengs? Niks. Eller sjekker jeg at jeg virkelig har det jeg tror jeg har av ingredisenser? Niks! Så står jeg der da, halvveis i oppskriften og oppdager at her mangler det den ene viktige tingen…

Heldigvis for meg har jeg noen nydelige naboer som kommer meg til unnsetning og jeg bor ikke så langt fra butikken at en ekstra tur ikke er umulig, men det ergrer meg og jeg blir minnet på de kloke og de uforstandige brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop:»Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner». «Nei» svarte de kloke, «det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!» Mens de var borte for å kjøpe kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: «Herre lukk opp for oss!» Men han svarte «Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke» Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Matt. 25;1 – 13

Det handler om å forberede seg, enten det er oppskrifter til det ene eller det andre eller det er mer livsviktige spørsmål. Jeg må jo innrømme at jeg gjerne vil være klok og da må jeg stille spørsmålet : er jeg forberedt? Og hvis svaret er tja, så bør jeg nok gå igjennom både oppskrift, holdning og granske beholdningen – er det nok? – er det bra nok? For Gud er jeg bra nok, gjennom det Jesus har gjort for meg! Det er gjennom den daglige sjekken på om jeg er der jeg skal være og om jeg har de tanker og holdninger som er bra for mitt liv med Gud og mennesker, at jeg kan vite om jeg er på rett vei.

Har du et sted å bo følger det alltid husarbeid med, til og med når du bor i telt må det ryddes og vaskes ett eller annet. Jeg er ikke av dem som synes husarbeid er en festlig greie. Jeg er veldig fornøyd med meg selv når jobben er gjort, men «gangmila» – å hjelpe meg! Den tiden det tar fra jeg ser at dagens gjøremål er husarbeid i diverse varianter, til jeg faktisk er i gang… Jeg er ganske så kreativ til å finne utsettelser, «gode» og dårlige unskyldninger for ikke å begynne.

Saken er at; om hjemmet mitt skal være et godt sted å være trenger jeg å utføre noe arbeid av den sorten. Jeg har prøvd utsagnet til en treningsguru «Berre gjer da» og det fungerer det, når den mentale helsa er rimelig på topp. Jeg har kjøpt meg en fancy støvkost for å gjøre støvtørkingen morsommere, barnebarna synes den er så superkul at jeg må gjemme den så den ikke skal falle fra hverandre. Jeg har prøvd å ignorere behovet for å gjøre husarbeid, det går ikke så mange dager før mismotet kommer sigende for da er det utrivelig rundt meg. Når jeg er på denne galleien trenger jeg å stanse opp og tenke etter.

Jeg trenger å gjøre husarbeid fordi det for meg er både en fysisk, mental og åndelig rengjøring. Jeg gjør rent i huset, støvet i krokene og i mitt hode blir vasket vekk. For om jeg ikke gjør det, da gror det ned og det er ikke bare hjemmet mitt som tar skade av det, jeg har det faktisk ikke så bra selv heller og egenkjærligheten skal man ikke ta lett på… Jeg sier til meg selv at nå gir jeg dette husarbeidet til Gud og jeg motiverer meg ved å tenke på dette verset:

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.

Kolosserne 3;23

Det hjelper å gjøre ting for andre, det tar fokus fra mine egne sure følelser, jeg overtaler meg selv til å tenke anderledes om det som er kjedelig og gjentakende fordi det er en tjeneste for Gud og mennesker jeg bor sammen med. Dessuten – tenk på denne gode følelsen etter på og kanskje noen kommer inn og bemerker at her lukter det friskt. Da er tiden inne for en kopp te og en bok…

Rundt omkring på Vestlandet kan vi se steinhus. Når jeg går mine vanlige turer i nærområdet ser jeg steinhus som blir brukt som løer, noen har hatt en funksjon og har fått en annen, mens andre igjen er på vei mot oppløsning og tilbake til opprinnelsen – steiner på et jorde. Det er folkene som eier disse steinhusene som bestemmer hva som skal skje med dem, fortsette tjenesten men i en annen form eller bli et minne om det som en gang var.

Vi har alle minner og vi eier minnene våre. Vi har noen som er gode og som vi kan se tilbake på med glede. Noen av mine minner ler jeg fortsatt høyt av og gleder meg over, mens andre får meg på gråten og trekker meg ned i anger, dysterhet og sorg. De gode minnene er de som gir meg mot i hverdagen, de som på mange måter får meg til å lengte etter det som en gang var. De vonde minnene er de jeg har minst lyst til å tenke på, men noen ganger har de det med å klistre seg på meg og jeg klarer ikke å vri meg unna dem. Det er da jeg må gjøre noen valg, for hva gjør jeg med minnene? Lar jeg de vonde dra meg ned og holde meg fast i det som en gang var? Eller velger jeg aktivt et annet fokus? Minnene er der, men jeg velger hva jeg gjør med dem. Det høres lett ut, ikke sant? Men det er jo ikke slik, for alle valg krever et arbeid, en aktiv innstilling til hvordan jeg vil leve og bruke mine krefter.

Hør hva Paulus skriver:

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik , alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser anderledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

Fil: 3;13-16

Jeg velger å gjøre som Paulus i denne saken. Det vil si at jeg øver meg, litt hver dag på å se etter det som kan bli gode minner, være takknemlig for dem og la de som kan trekke meg ned bli liggende.

Og steinhusene – har du sett hvor vakre de er? Minner om arbeid, beslutsomhet, dyktige håndverkere og ressurutnytting.

Etter å ha prøvd å stå Telemark for første gang og lyktes, sa en nær og kjær person til meg: Jeg er et naturtalent! Å, hjelpe meg for en selvtillit, tenkte jeg og prøvde så godt jeg kunne å fyre opp under entusiasmen. Det gikk dessverre eller heldigvis ikke så lenge før han fant ut at han var visst ikke det likevel, men den gleden og entusiasmen han viste den gangen har blitt med meg som en påminning om å glede meg over det jeg og andre rundt meg får til.

For hvis du tenker deg om litt, vi er alle et naturtalent,

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2.10

Har du tenkte på at Gud har gitt deg gaver, talenter til å gjøre gode ting for deg selv og for andre. Jeg synes Gud er ganske genial som gir oss gaver, ting vi liker å gjøre og som tjener både meg og folk omkring meg. Denne personen som det viste seg ikke var den nye Sondre Norheim, utviklet seg til å bli en god turkammerat, en som tar sin del av børen når det trengs. Andre har den fine egenskapet til å se behov og møte dem, hjelpe til med store og små ting, være utholdende når ting skal gjøres eller være den som skjønner at nå er det tid for boller og kaffe. Vi er heldigvis forskjellige, men vi er hver på vår måte et naturtalent og så vet vi at skal det bli noe av talentet så må det utvikles, få tid til å vokse og bli det som Gud hadde tenkt til glede for oss selv og de andre. Vi har alle en vei å gå her, men hvis vi oppmunter hverandre så når vi fram til målet.

Bilden 1 tatt av Andreas Kleiva og bilde 2 av Ingrid W Kleiva

I forrige uke kom husbonden hjem etter en tur til Haltejohansvika og fortalte entusiastisk om Fossekallen som nå var i full gang med stup og bading fra iskanten. Jeg som er en pingle når det gjelder alt som kan være ubehagelig, tenkte grøss og gru, det der hadde jeg aldri orket. Så kom tanken at jeg er ikke noen Fossekall akkurat og min måte å skaffe mat på er på ingen måte fra en iskald elv. Vi er hver på vårt vis tilpasset en levemåte som lar oss mestre livet og tilværelsen, så godt vi kan.

Fossekallen er i sitt rette element når han stuper fra iskanten, dukker under, svømmer med vingene til han finner et passende bytte og så plopper han opp igjen etter utført dykk. Det er fasinerende å se på og det får meg til å tenke etter: Når er jeg i mitt rette element? Jeg har heldigvis ikke noe stort behov for å jakte på mat, i hvertfall ikke fysisk, men jeg har et åndelig behov. Et behov for å kjenne at jeg hører til, et behov for å bli sett og få omsorg. Det er dette om er så fantastisk med Gud, han er skaperen av alle ting og har tenkt ut hver enkelt skapning sin beste plassering og funksjon i skapelsen. Bare les Salme 8

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneske barn- at du tar deg av det?

Salme 8; 4-5

Jeg er i mitt rette element når jeg snakker med Gud, når jeg får gå ut og se på hans vidunderlige skaperverk, når jeg får være med dem som står meg nær og når jeg får ha fellesskap med mennesker Gud har sendt i min vei. Dette høres jo fint ut, men noen ganger tuller og roter jeg, tar på meg bører jeg slett ikke trenger å bære og glemmer hvor jeg hører til og hva som er godt for meg. Da trenger jeg en påminning:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Matt 11;28

Kanskje du trenger en påminning og?

Bildene er tatt av Jørn Kleiva

De siste dagene har snøen ramlet ned over oss i store mengder. Naboen er ute med snøfreseren, brøytemanskaper raser gjennom byggefeltet med digre traktorer, gjør veien lettere å gå og legger igjen store brøytekanter som huseierne kan gå løs på. Trærne bugner av snø, den har lagt seg over alt og så lenge det ikke blåser er hvert tre og hver busk kledd i hvitt. Det er vakkert, snøen gjør alt lysere rundt oss og den gir uendelige muligheter for lek og moro.

Jeg har tenkt på at snø er på en måte som tilgivelse. Tilgivelse dekker, gjemmer og glemmer det som er galt, det vi har gjort mot noen og det andre har gjort mot oss. Det er som balsam for sjelen og ingen ting kan etterligne den lettelsen og takknemligheten som følger av å bli tilgitt.

Nå er det jo slik at det snøen dekker, kommer dessverre eller heldigvis til syne igjen og noen ganger kan vi vel oppleve det med menneskelig tilgivelse også. Med Gud er det anderledes, når vi ber om tilgivelse gir han oss det og han glemmer fullstendig det vi har gjort.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.

Kol. 3:12-13

Klarer vi dette da? Tror ikke det, sånn ved første forsøk, men det er som å gå på ski i denne deilige hvite, rene snøen. Vi faller, vi kjører utfor løypa, vi blir svette og slitne, men vi gir oss ikke for vi har et mål om å komme hjem og kjenne at vi har gjort vårt beste. Slik er det, vi øver oss på mange områder og innimellom lykkes vi. Da er det godt å vite at hos Gud er det rom både for det vi klarer og det vi strever med – og han vil hjelpe oss slik at vi klarer det vi skal.