Du har sikkert lett etter noe, en eller annen ting, sitat, tanke eller ord. Du har vært «overalt», lett på de utroligste steder. Kanskje du har bedt om hjelp til å finne det du leter etter? Kanskje du har bare gitt opp å lete lenger og tenkt at: det der er tapt og blir aldri funnet. Jeg håper du også har opplevd den intense gleden ved å finne noe du har lett lenge etter. Ikke bare: å ja, der var den. Men den gleden som gjør at du nesten sprekker av glede og forundring: tenk at den skulle dukke opp her! Tenk at jeg endelig skal få se den eller dette igjen!

Jeg opplevde dette for noen dager siden. Jeg hadde lett så voldsomt etter et sitat, men bortevekk var det. Jeg begynte å lure på om det var noe jeg hadde funnet på, eller om hjernen min hadde vridd slik på sitatet at det var ugjenkjennelig. Så, mens jeg sitter og leser, dukker det opp og bare står der. Jeg ble hoppende glad, særlig fordi hjernen husket riktig…

I Bibelen leser vi om flere lignelser om å lete og finne. Bortkomne sauer og mynter på avveier, det som er felles er gleden over å finne og jeg håper gleden over å bli funnet. Det er fortrøstningsfullt å tenke på at Gud leter etter oss når vi er på ville veier, når vi går oss bort i tankespinn eller når vi har mistet retningen. Han gir seg ikke før vi er funnet.

Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, Kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier:»Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet». På sammen måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.

Luk. 15;8-10

Det er en råtten planke i porten vår. Bare en. Må jeg gjøre noe med den eller kan jeg bare la den være og håpe på at den holder en stund til? Porten ser helt fin ut fra utsiden og de som går forbi ser ikke at den øverste planken, den som holder de loddrette plankene på plass faktisk er pill råtten. Jeg må nok gjøre noe med den for ellers vil kanskje råten smitte over på de andre plankene og da snakker vi ikke lenger om utskifting men en helt ny port. En snekker må kontaktes, en som har greie på trevirke og porter.

Når jeg ser på planken og vurderer hva som må gjøres, blir jeg minnet på en hendelse for veldig mange år siden. Jeg var kolossalt sur på noen. Jeg syntes de bidro svært lite til fellesskapet og når vi jobbet sammen, noe som vi av og til måtte, syntes jeg de sluntret unna. Jeg ble så utrolig sur! Selv om jeg prøvde å bite det i meg, var det visst nok ikke så vanskelig å se hva jeg tenkte. En dag kom en klok dame bort til meg og sa: Jeg ser hvordan du har det, men husk at vi kjenner ikke alle sider ved et menneskes historie, tenk på det. Hun minte meg også på det som står i Hebreerbrevet:

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.

Hebr.12;15

Jeg ble så flau og skamfull! Hva hadde jeg med å dømme andre? Jeg lærte en kraftig lekse den dagen og når jeg blir litt mer enn vanlig sur på folk, kommer dette verset ploppende fram. Gud er som en snekker, en som minner oss på når «råtne planker» eller annet grums må fjernes slik at det ikke forgifter oss selv og de som er omkring oss. Behagelig er det ikke, men absolutt til det beste.

Vi er svært opptatt av været. En dag sa jeg til husbonden: Idag skal det bli sky bak en sol! Han lo godt da og sa: det er umulig, den må i tilfelle være foran. Ok, jeg sa selvsagt det omvendte av hva jeg mente. Det skulle være «sol bak en sky» og det er et fenomen vi kjenner godt til. Så begynte jeg å tenke: er det slik at dette var en helt løsrevet forsnakkelse? – liksom hentet ut av lufta eller sier det noe om hvordan jeg tenker? Når det er «full sol» i livet mitt ikke en mørk sky av bekymring i nærheten en gang, er det da slik at jeg klarer å finne noe å bekymre meg for? For eksempel: Vi er friske nå, men vi kan bli syke. Ja, det er klart vi kan, men skal jeg la den tanken overskygge faktum at jeg og vi er friske, har det bra og er i stand til å nyte livet? Og om vi nå skulle bli syke: – er ikke Herren vår lege og finnes det ikke gode og kompetente leger? Lar jeg disse tankene styre livet mitt, slik at jeg alltid har en viss porsjon bekymring som jeg sleper med meg? I mine beste stunder vet jeg at dette er virkelig tullete og at det er en helt unødvendig byrde, men så er det dette med å ta tak i disse tankene da og avsløre dem. Her har jeg noe å innta, kanskje du og? Det finnes mange gode råd for å takle slike tanker og følelser, men de beste finner vi i Bibelen:

For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

2. Kor 10;4-5

Hvordan reagerer du når du får et råd? Blir du glad, takknemlig, sur, sint, kanskje til og med fornærmet? Tenker du: komme her og … tro at du vet bedre enn meg…!!! For min del handler reaksjonen dessverre om hvem er det som kommer med rådet og i hvilken sammenheng det kommer. Når råd kommer der jeg absolutt ikke har bedt om det eller når jeg føler at rådgiveren egentlig sier: jeg vet bedre enn deg. Ja, da kan jeg gå kraftig i lås og bli usannsynlig sur. Jeg kjenner skamrødmen kommer sigende bare jeg skriver dette. For jeg vil så gjerne være litt mer imøtekommende eller i hvert fall ikke ta helt av når rådene kommer, enten de er bedt om eller ikke.

I Bibelen leser vi om at det er viktig med rådgivere:

Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang

Ordspråkene 15;22

Det er viktig å tenke på – ikke avvise alle råd fordi de kommer fra en «feil» person. Kanskje jeg kan oppdage noe viktig, noe jeg ikke har tenkt på før? Det handler vel også like mye om mottakeren som av rådgiveren?

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis, og når du lærer en vis, tar han imot kunnskap

Ordspråkene 21;11

Det hadde selvsagt vært stas å kunne ta imot råd med sinnro og vurdere dem før de blir fulgt eller forkastet. Jeg er under opplæring og jeg minner meg på at Jesus er den ultimate rådgiver, han trenger seg ikke på og jeg kan be om råd når jeg trenger det.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herrdømmet er på hans skulder og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste.

Jes. 9;6

Når du reiser på ferie regner jeg med at du låser alle dører, lukker vinduene og passer på at ingen skal kunne bryte seg inn. Kanskje du til og med har en god nabo som ser etter at alt er i orden med huset ditt så lenge du er bortreist? Jeg er så heldig at jeg har en god nabo som henter posten og ser etter at alt er slik det pleier. De er våre husvoktere og det er jeg takknemlig for. Når vi er bortreist er det å ha en vokter et gode, men ville jeg være like begeistret om naboen så det som sin plikt alltid å sjekke hva jeg driver på med også når jeg er hjemme? Det kommer an på forutsetningene. Hvis jeg har invitert naboen til å sjekke innom, «holde litt styr på meg» rett og slett, ja da er saken en annen. Hvis nå naboen blir litt vel ivrig i tjenesten, vil jeg da huske at jeg inviterte til dette? Slik at jeg ikke irriterer meg, men er takknemlig? Det er en fin balanse mellom å være en hjelpsom og en plagsom vokter. Når jeg inviterer Gud inn i mitt liv inviterer jeg ham også til å holde styr på meg. Det vil si at han vil minne meg på ting jeg burde gjøre og ting jeg burde avstå fra. Dette er både gode og plagsomme påminnelser. Jeg trenger å minne meg selv på at dette har jeg lagt opp til selv, at det er et gode for meg. Når jeg ergrer meg vet jeg at det er jeg som må gjøre en forandring. Det er det beste for meg, selv om det ikke kjennes ut slik i øyeblikket. Belønningen kommer senere, helt sikkert!

…Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves

Salme 127;1

Du er mitt skjul, du vokter meg for trengsel; med frelses jubel omgir du meg. Sela

Salme 32;7

Har du noen gang vært sint eller irritert på Gud? Jeg har. Kanskje ikke så sint, men i hvert fall irritert. Jeg har flere ganger enn jeg har lyst til å tenke på, sagt høyt eller for meg selv at : dette her kunne du ha fikset på en bedre måte, du som er allmektig og alt… Jeg føler meg egentlig i godt selskap, til en viss grad, for om du leser i Salmene ser du hvordan David bærer seg over sine fiender og klager over alt han må gå igjennom.

Hva er forskjellen mellom meg og David? Utenom det helt åpenbare… Jeg blir sur, snurt og snur meg vekk fra Gud, mens David klager og bærer seg til Gud. Han holder linjen og samtalen med Gud åpen hele tiden. Derfor kan han forandre holdning og standpunkt i løpet av noen verselinjer, mens jeg bruker en dag og kanskje enda lenger på å innse at Gud har rett likevel.

Dessuten, Gud har aldri trengt seg på noen, han venter på en invitasjon til å blande seg inn i livet mitt og gjøre noe. Kanskje jeg skulle tenke litt mer på det når jeg begynner å kjenne på irriterte tanker eller lure på om vi har en knute på tråden… For den er det nok jeg som har klart å lage….

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Åp. 3;20

For noen dager siden så jeg en reportasje på TV om tilfluktsrom. Dette er det mange som er opptatt av for tiden. Rett etter andre verdenskrig ble det bygget tilfluktsrom i mange nye bygg, men det har man sluttet med og nå står de gamle tilfluktsrommene fulle av ting som skal lagres eller bare rusk og rask. Mange spør seg betimelig nok, hvor er mitt nærmeste tilfluktsrom? Og mange vennlige, informerte mennesker svarer på soiale medier.

Jeg begynte å tenke på både tilflukt og tilfluktsrom. Tilflukt kan være så mange ting. Noen finner tilflukt i naturen, andre i samvær med mennesker, andre i hobbyer eller aktiviteter, men tilflukt er vel det å komme vekk fra det daglige, det som trykker eller skremmer? – og det skremmende er det mye av i disse dager. Hvor tar jeg min tilflukt og hvordan ser det ut der, om det nå er et fysisk rom eller i mitt indre. Er det et sted, en lagerplass fylt av gamle ting og tanker? Eller er det et sted jeg jevnlig oppsøker og finner ro og ly i en urolig tid?

Jeg slår opp i en bibelordbok og teller 30 referanser til ordet «tilflukt» – et viktig ord. Bibelen snakker om Gud og Hans omsorg for oss som et sted, en tilstand å søke tilflukt i. Se bare her:

Bevar meg Gud for jeg søker tilflukt hos deg.

Salme 16;1

Bevar mitt liv og berg meg, la meg ikke bli til skamme, for jeg søker tilflukt hos deg.

Salme 25;20

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær

Salme 46;2

Gud inviterer til et tilfluktssted, kommer du?

Husker du første gang du fant kråkesølv? Hva trodde du at du fant da? Ordentlig, verdifullt sølv som fikk hjertet til å banke litt raskere og tanken på hvor mye snop du kunne innkassere for dette raste av sted? Eller var du sammen med en som ganske nøkternt kunne fortelle deg at dette på ingen måte er verdt så mye som sølv og at det også kalles glimmer. Jeg var nok i den første kategorien, men bare en kort stund fordi noen raskt fikk meg ned på jorden igjen. Minnet om denne hendelsen fikk meg til å tenke på ting vi kan bli fascinert av. Vi kan se eller oppleve noe som ser veldig flott og fint ut, men er det virkelig slik det ser ut til? Er det ekte vare? Jeg kjenner det på meg selv, for jeg kan virre rundt og bli veldig opptatt både av ting og tanker. Jeg kjenner også på at jeg ikke har så veldig lyst til å sjekke grundig om dette jeg nå er så fascinert av er «the real thing». For da kan det jo vise seg at denne tilsynelatende fine tingen faller like lett fra hverandre som når jeg pirker litt borti kråkesølvet.

Det er som med troen. Jeg vil gjerne ha en prøvet tro, en tro som holder også når det røyner på, men jeg har ikke så lyst til å utsette meg for ubehaget som følger med. Likevel, det handler om å se forbi dette som bare varer en kort stund, for så å nyte godene etterpå.

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troren blir prøvet skaper det utholdenhet. Men utholdenhet må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel

Jak;1:2-4

Har du hørt uttrykket, «hel ved»? Ja, om vi holder ut, er vi i ferd med å bli nettopp dette: «hel ved». Det er jo noe å sikte mot, eller?

Har du hørt det før? Ja, alt må komme til sin tid. Det rette øyeblikket, det rette ordet i rett tid. Hvordan vet jeg at det er rett ord eller rett handling i rett tid? Jeg vet ikke, jeg kan bare håpe. Noen ganger er jeg heldig og sier det rette, gjør det rette akkurat når jeg skal. Dessverre er slikt heller unntaket enn regelen og det er da jeg lurer på om jeg kan øve meg på å bli «heldig» litt oftere.

Å si det rette handler ofte om å lytte. Hva er det denne personen sier, hva er det som ligger bak og trykker på? Hvordan kan jeg være til hjelp slik at mine ord ikke sårer eller ødelegger? Kanskje ved en mer aktiv lytting? Noen har påpekt at Gud skapte mennesket med en munn og to ører. Var det for at vi skulle lytte dobbelt så mye som vi prater? Tenke over det vi hører før vi setter i gang med mer eller mindre gode råd? Jeg tror det er slik. Det kan virke som om vi er redd for tausheten, men taushet, stillhet kan gi en god pause, klarhet til og med, i det som skal sies etterpå.

Den vise skal lytte og øke sin lærdom, den kloke lære å bruke sin tanke

Ordspråkene 1;5

Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid

Ordspråkene 25;11

Jeg kjenner av og til på den ekle, litt tomme følelsen av utilstrekkelighet. Den kan dukke opp i alle slags sammenhenger og den får initiativet til å synke drastisk. Når jeg står overfor en person i sorg, hva skal jeg si? Når jeg vil rekke en hånd til den som har det vanskelig og jeg har lyst til å si noe, men ikke aner hva som vil trøste. Når jeg leser en bok og ikke helt begriper hva det handler om. Når jeg skriver en setning og det bare blir surr og den som leser den ikke skjønner bæret av hva jeg egentlig mener. Arrrrg! Jeg føler meg så utilstrekkelig. Det er kanskje godt for meg å kjenne på utilstrekkeligheten. Kjenne at jeg på ingen måte mestrer alt, men trenger å lære, trenger å være tålmodig, trenger å innse at her har jeg noen begrensninger. Det kaller på litt ydmykhet, midt i alt jeg vil mestre. Da er det godt å gå til Bibelen for et trøstens ord:

Men han svarte:»Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet». Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan hvile over meg.

2. Kor,12:9

I vårt samfunn er det ikke stas å være svak, men ved Guds hjelp og nåde kan jeg lære å leve med mine utilskrekkeligheter og ikke glemme at jeg faktisk får til noe og, – av og til.