I dag tenkte jeg på planer. Jeg liker så godt å legge planer, tenke litt framover og finne ut av hvordan vi skal gjøre det ene og det andre. Jeg forestiller meg reaksjonene til folk og jeg er helt overbevist om at de vil reagere på den og den måten. Men – så gjør de ikke det! De er enten ikke interessert eller de liker ikke planen min eller de har faktisk helt motsatte planer enn det jeg har. Noen ganger ser jeg at deres reaksjoner er riktigere enn mine eller at deres plan er bedre enn min. Andre ganger dessverre, går jeg helt i vranglås og synes folk er helt….

I det Gamle testamentet kan vi lese om Jona, jada, han som var i hvalfiskens buk, han ble sendt til Ninive for å varsle om at Gud ville ødelegge byenom de ikke vendte om fra sin onde vei. Jona gikk, etter litt påtrykk, han ropte ut at Gud ville ødelegge byen, folkene trodde på Gud og de vendte om og kledde seg i sekk og aske og ba Gud om nåde og frelse. De ropte av alle krefter, står det:

Gud så hva de gjorde , at de vendte seg om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.

Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.

Jona 3;10 -4;1

Arrrg, det gikk ikke som tenkt dette her. Jona så bare at hans oppgave ble til ingenting fordi Gud angret og var barmhjertig mot folkene i Ninive. Han ble veldig sint. Det blir jeg og, sur og misfornøyd, når det ikke går slik jeg hadde tenkt. Bare jeg kunne klare å tenke på Jona før jeg surner til! For denne hendelsen er en påminning om at mine planer bare er et lite fnugg i et mye større bilde, og om min plan ikke går som tenkt, så er det kanskje til det bedre? Hva tror du?

Bilde 1 er hentet fra Wikipedia og er en Riciunus busk, busken Gud lot vokse opp for å glede den sinte Jona.

Nå om dagen leser jeg i Det gamle testamentet i Bibelen. Jeg har nettopp lest igjennom Mosebøkene der Gud til slutt lar israelsfolket komme inn i det lovede landet og de kan begynne å ta det i eie. De måtte kjempe for å få det som var lovet dem, det vil si : de gikk til strid. Jeg tenkte på dette med «å gå til strid» for når jeg har fått et løfte om noe, så regner jeg med at dette skal komme til meg, jeg skal ikke løfte en finger for å få det som er lovet. Jeg tenker i min latskap at den som har gitt løftet må gi meg det som er lovet og ikke kreve noe av meg.

Slik er det ikke med Guds løfter. Det er som om Gud sier: du skal få det, oppleve dette, men du må sette deg i bevegelse for å få det. Jeg må ta noen skritt, gjøre noen handlinger for at løftet skal bli en realitet.

Dette perspektivet er både skremmende og utfordrende. Slik er det med alt vi ikke kan se det endelige utfallet av. Men skal vi tro det som Bibelen sier om at Gud står bak alle sine løfter og at han ikke vil forlate oss i det vi «går til strid» for å oppnå det som er lovet, ja da har vi et håp om virkelig å lykkes.

Vær bare modig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener, påla deg å holde. Vik ikke fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes over alt hvor du går.

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

Josva 1; 7 og 9

Hvorfor har jeg valgt disse bildene? Bilde 1 – det er alltid en lysning bak de mørkeste skyer. Bilde 2 «Den store bølgen ved Kanagawa» av Katsushika Hokusai (1760 -1849) et verdensberømt bilde, men se på mennene i båtene, den overveldende styrken i bølgene, men de gir seg ikke, – noe å tenke på?

Jeg elsker å sove lenge om morgenen! Det er en luksus jeg unner meg i helgene og i feriene, men noen ganger står jeg opp ved soloppgang og ser hvordan solen og lyset langsomt gir seg til kjenne og begynner dagen i skjønnhet. Det er som et håp, ennå usynlig, du vet at det er der, det må være der og så kommer det langsomt fram.

Hver gang jeg opplever en slik vakker soloppgang tenker jeg, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Jeg burde sikkert det, men det er det vidunderlige ved å bli liggende i sengen og – kanskje det ikke ville bli så storslagent etterhvert? Nå er det siste helt feil, fordi jeg blir stadig overveldet av skyer, lys og farger på himmelen, selv i november.

Jeg tenker på morgenen som en ny start, et nytt håp for dagen. Jeg vet ikke hvordan dagen vil bli, jeg kan håpe at den blir bra. Jeg vet ikke noe om tanker, hendelser, møter (utover de planlagte), enn det som er akkurat nå. Jeg blir ikke så veldig forstyrret eller engstelig av den grunn, for jeg har noen gode forutsetninger rundt meg som gjør at jeg ikke behøver å leve i frykt. For når jeg blir redd for framtiden og engstelig, da vet jeg at jeg kan rope til Gud og han vil komme nær.

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss som regnet, lik vårregnet som væter jorden.

Rom 6;3

Dette er en oppfordring til å bli bedre kjent med Gud. Han er der like sikkert som morgengryet, hele tiden nær. Det er en trygghet i det, selv om vi ikke vet hva som kommer gjennom dagen. Det kan jo være noe godt, vet dere!

Det er november, en måned mellom sprakende høst og forventningsfull desember. November er for meg en langsom måned, jeg blir minnet om et dikt av den danske poeten Henrik Nordbrand:

Året har 16 måneder: November

december, januar, februar, marts, april

maj, juni, juli, august, september

oktober, november, november, november, november.

Henrik Nordbrand: Håndens skælven i november

Det er et rart dikt. Når jeg leser det er det noe i meg som protesterer, året begynner ikke i november! Så kommer tanken; hvordan er det å leve med november i fem måneder – om nå året skulle ha seksten måneder? Fem langsomme måneder? Langsomhet kan jo være av det gode, men egentlig er langsomhet vanskelig å leve med. Vi vil ha svar, resultat, løsninger, at situasjoner skal ha en ende eller endre seg og ikke minst må vi erkjenne at vi vil ha forandring – sånn etter hvert om ikke annet. Langsomhet kan være en tilstand av venting, og venting står det mye om i Bibelen.

Vent på Herren, vær frimodig, og han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

Salme27;14

Skal vi våge å leve i langsomheten, våge å vente, være tålmodig? Det er ikke for pingler, men vi er vel ikke det hele tiden heller?

Har du tenkt på hvordan vi blir formet av mennesker, arv, miljø og ulike omstendigheter som skjer i løpet av livet? De av oss som har hatt en god og trygg oppvekst har noe ekstra å bygge på og det er det grunn til å være takknemlig for. Vi blir alle påvirket og formet av de vi møter, dem vi lever med og omstendighetene vi må forholde oss til. Vi er bevegelige og under forming særlig i unge år, men jeg har tenkt på hvor viktig det er at jeg ikke stivner i en form når årene går og jeg (utrolig nok) ikke er like ung lenger. Det sies: Vi lærer så lenge vi lever, men kan vi samtidig si at vi formes og dannes så lenge vi har et åpent sinn og er klare for å ta imot lærdom, ny kunnskap og nye erfaringer? Jeg håper det.

Men nå, Herre, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd.

Jes 64;7

Jeg tenker at det er en god ting å bli formet av Gud, ikke alltid behagelig, men til syvende og sist godt for meg og godt for dem rundt meg. Gjennom det Gud gjør i meg og med meg får jeg tro at jeg blir en bedre utgave av meg selv, mer som den jeg var ment til å være. Jeg kan ikke si at alle hendelser og utfordringer jeg har møtt, har vært av det slaget jeg har jublet for, men i ettertid har jeg sett at Guds plan og tanke for meg har vært god. Kanskje det er/har vært slik for deg og?

Se på disse krukkene, de er av samme materiale, men forskjellige, slik er mennsket og, fint laget i hver vår form.

I et forvirret øyeblikk trodde jeg at SV (Sosialistisk Venstreparti) en gang hadde hatt «Tell godene» som slagord. Selvsagt tok jeg feil, for slagordet var «del godene». Faktisk synes jeg at begge varianter er aldeles utmerkede slagord og verdt å tenke på, for hva inneholder de egentlig?

«Tell godene» – ja, bør ikke det nærmest være en daglig øvelse? Være takknemlig, tenke over alt vi har å være takknemlige for og slik skape en grobunn for glede i livene våre. Skal det bli noe mer enn en overfladisk tanke, som at jeg vet jo: fordi jeg lever i den über-privilegerte delen av verden har jeg veldig, veldig mye å være takknemlig for, så må jeg nettopp derfor gå dypere i meg selv og kjenne etter – er jeg takknemlig for dette, virkelig takknemlig, eller er det en følelse av plikt?

«Del godene» Har jeg noe å dele? Ja, jeg har vel egentlig alltid noe å dele med andre, om jeg tenker meg om. Dessuten blir mitt liv rikere om jeg deler med andre. Slagordene er nok tenk i et samfunnsperspektiv og ikke slik jeg anvender dem på et personlig plan, men det gir samklang med mitt liv og det jeg ønsker å bruke det til.

Det er godt for meg å telle alle mine goder og det er godt for meg og samfunnet rundt meg at jeg deler det jeg har fått.

Være alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus

1. Tess. 5,16-18

Disse oppfordringene kan jo virke voldsomme når dagene er vanskelige og livet ikke flyter så behagelig som vi gjerne vil ha det. Men om jeg velger å se på mine goder, velger å be og legge fram alle ønsker og begjæringer og takke uansett, ja da vil om ikke annet mine tanker vende seg i en mer positiv retning. Det er lov å prøve, vettu.

Har du noen gang fått en nyhet eller beskjed som har satt et støkk i deg og som har lagt seg som en tung klump i magen? En melding som du ikke kan gjøre noe med, bare vente og se hvordan det går? Slik er det med meg av og til. Jeg kan ikke gjøre noe, bare vente. Det gir min livlige fantasi muligheter for å drive med en sport den faktisk kan ekselere i: katastrofetenkning. Jepp! Det er det mye av, men er det til hjelp for meg? Ikke i det hele tatt! Jeg blir bare utslitt og hodet surrer og går i det samme kjøret uten at det skjer noe positivt. Jo, forresten det gjør det! Jeg blir nødt til å søke i Guds Ord, finne trøst, finne hjelp og en utvei til å få disse hoppende skrekk-tankene til å roe seg ned. Og – klart at det finnes trøstende og gode ord, men det som kom mot meg og landet frykten denne gangen var dette:

Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land. Om jeg måtte si: Min fot vakler! – da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjert, da fryder din trøst min sjel.

Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe.

Salme 94; 17-19 + 22

Dette er gode ord å holde fast på og min daglige øvelse bli da å lese disse ordene, velge å tro på dem hver gang en ny livlig katastrofetanke begynner å røre på seg. Det hjelper.

Denne setningen er hentet fra en nydelig novelle av Alf Prøysen. Novellen heter Je og handler om en gutt som plutselig oppdager seg selv som individ. Det er noe forunderlig og betagende ved den første oppdagelsen at hver enkelt av oss er et helt menneske med vår egen vilje, tanker og en historie som blir skapt etter hvert som livet tar oss videre.

Men vi lever ikke alene og når jeg blir altfor opptatt av meg og mitt, og det individuelle blir målestokken for livet, da er ikke livet så bra. Her en dag tenkte jeg på hvor mye bedre jeg har det når jeg er opptatt av andre. Når jeg ikke fokuserer på mitt avgrensede liv, men heller ser utover og deltar uten så veldig mange vurderinger om saken tjener meg og mitt.

Den ene strør ut og får enda mer, den andre holder tilbake mer enn rett er, og det blir likevel bare fattigdom. Den som sprer velsignelse skal trives. Og den som lesker andre han blir selv forfrisket.

Salomos ordspråk 11; 24-25

Det handler egentlig bare om å løfte blikket, se skjønnheten i omgivelsene og folkene vi kan møte, sånn rett utenfor døra. Da ligger kanskje mulighetene rett der foran deg.

Vi har hatt invasjon av mus på hytta! Vi kunne ikke reise dit, men gode hjelpere har trådt til og det har blitt ryddet og vasket, men likevel… Jeg tenkte meg det verste og jeg var sikker på at musene, eller var det rotter, var av gigantstørrelsen. De vokste faktisk mens jeg tenkte på dem! Etter en periode med bekymringer, fantasifulle katastrofer som kunne ramme oss når vi kom dit, ble jeg minnet på dette verset i Bibelen:

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller for kroppen, hva dere skal kle dere med. Livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne. Se på ravnene! de sår ikke og høster ikke, de har verken matbod eller låve, men Gud gir dem føde likevel. Hvor mye mer verdt er ikke dere enn fuglene! Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? Se på lijlene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset så fint, det som gror på bakken i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende.

Luk; 12; 22- 28

Tar jeg dette ordet på alvor er mine bekymringer som et lite puff. Likevel bruker Gud mange ord for å understreke at vi har absolutt ingen grunn til bekymring om vi legger dem fram for ham og lar hans nåde og omsorg gå over både bekymringene og vårt liv.

Trær gir meg ro. Jeg kan sitte lenge og se på et vakkert tre og glede meg over det uansett årstid. Vi er så heldige å ha et japansk hjertebladtre i hagen. Mannen vi kjøpte det av for mange år siden sa at det ville bli ca fire eller fem meter høyt, nå er det åtte eller ni meter. Det er digert, men det er vakkert, faktisk hele året. Bladene har form som et hjerte og greinene feller seg selv for å gi luft og rom til hver grein. Jeg står ofte og ser på det og tenker hvor heldig jeg er som har en slik skjønnhet i hagen.

I Bibelen leser vi også om trær. Vi kan lese om dyrking av trær, trær som bærer frukt eller ikke gjør det og trær som symbolet på enheten vi har med Kristus og som Guds menighet.

Bli i meg så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bære mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Joh. 15;4-5

Vi som tok i mot Jesus som herre og frelser er i ham, vår oppgave blir da å bli i ham, bli værende. Hva betyr det? Lese Guds Ord, be til ham og søke andre søsken i troen. Det handler ikke om kristen isolasjon, men om å ta med seg hele seg ut i verden og møte mennesker med vissheten om at jeg/vi er i ham.