Etter å ha prøvd å stå Telemark for første gang og lyktes, sa en nær og kjær person til meg: Jeg er et naturtalent! Å, hjelpe meg for en selvtillit, tenkte jeg og prøvde så godt jeg kunne å fyre opp under entusiasmen. Det gikk dessverre eller heldigvis ikke så lenge før han fant ut at han var visst ikke det likevel, men den gleden og entusiasmen han viste den gangen har blitt med meg som en påminning om å glede meg over det jeg og andre rundt meg får til.

For hvis du tenker deg om litt, vi er alle et naturtalent,

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2.10

Har du tenkte på at Gud har gitt deg gaver, talenter til å gjøre gode ting for deg selv og for andre. Jeg synes Gud er ganske genial som gir oss gaver, ting vi liker å gjøre og som tjener både meg og folk omkring meg. Denne personen som det viste seg ikke var den nye Sondre Norheim, utviklet seg til å bli en god turkammerat, en som tar sin del av børen når det trengs. Andre har den fine egenskapet til å se behov og møte dem, hjelpe til med store og små ting, være utholdende når ting skal gjøres eller være den som skjønner at nå er det tid for boller og kaffe. Vi er heldigvis forskjellige, men vi er hver på vår måte et naturtalent og så vet vi at skal det bli noe av talentet så må det utvikles, få tid til å vokse og bli det som Gud hadde tenkt til glede for oss selv og de andre. Vi har alle en vei å gå her, men hvis vi oppmunter hverandre så når vi fram til målet.

Bilden 1 tatt av Andreas Kleiva og bilde 2 av Ingrid W Kleiva

I forrige uke kom husbonden hjem etter en tur til Haltejohansvika og fortalte entusiastisk om Fossekallen som nå var i full gang med stup og bading fra iskanten. Jeg som er en pingle når det gjelder alt som kan være ubehagelig, tenkte grøss og gru, det der hadde jeg aldri orket. Så kom tanken at jeg er ikke noen Fossekall akkurat og min måte å skaffe mat på er på ingen måte fra en iskald elv. Vi er hver på vårt vis tilpasset en levemåte som lar oss mestre livet og tilværelsen, så godt vi kan.

Fossekallen er i sitt rette element når han stuper fra iskanten, dukker under, svømmer med vingene til han finner et passende bytte og så plopper han opp igjen etter utført dykk. Det er fasinerende å se på og det får meg til å tenke etter: Når er jeg i mitt rette element? Jeg har heldigvis ikke noe stort behov for å jakte på mat, i hvertfall ikke fysisk, men jeg har et åndelig behov. Et behov for å kjenne at jeg hører til, et behov for å bli sett og få omsorg. Det er dette om er så fantastisk med Gud, han er skaperen av alle ting og har tenkt ut hver enkelt skapning sin beste plassering og funksjon i skapelsen. Bare les Salme 8

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneske barn- at du tar deg av det?

Salme 8; 4-5

Jeg er i mitt rette element når jeg snakker med Gud, når jeg får gå ut og se på hans vidunderlige skaperverk, når jeg får være med dem som står meg nær og når jeg får ha fellesskap med mennesker Gud har sendt i min vei. Dette høres jo fint ut, men noen ganger tuller og roter jeg, tar på meg bører jeg slett ikke trenger å bære og glemmer hvor jeg hører til og hva som er godt for meg. Da trenger jeg en påminning:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Matt 11;28

Kanskje du trenger en påminning og?

Bildene er tatt av Jørn Kleiva

De siste dagene har snøen ramlet ned over oss i store mengder. Naboen er ute med snøfreseren, brøytemanskaper raser gjennom byggefeltet med digre traktorer, gjør veien lettere å gå og legger igjen store brøytekanter som huseierne kan gå løs på. Trærne bugner av snø, den har lagt seg over alt og så lenge det ikke blåser er hvert tre og hver busk kledd i hvitt. Det er vakkert, snøen gjør alt lysere rundt oss og den gir uendelige muligheter for lek og moro.

Jeg har tenkt på at snø er på en måte som tilgivelse. Tilgivelse dekker, gjemmer og glemmer det som er galt, det vi har gjort mot noen og det andre har gjort mot oss. Det er som balsam for sjelen og ingen ting kan etterligne den lettelsen og takknemligheten som følger av å bli tilgitt.

Nå er det jo slik at det snøen dekker, kommer dessverre eller heldigvis til syne igjen og noen ganger kan vi vel oppleve det med menneskelig tilgivelse også. Med Gud er det anderledes, når vi ber om tilgivelse gir han oss det og han glemmer fullstendig det vi har gjort.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.

Kol. 3:12-13

Klarer vi dette da? Tror ikke det, sånn ved første forsøk, men det er som å gå på ski i denne deilige hvite, rene snøen. Vi faller, vi kjører utfor løypa, vi blir svette og slitne, men vi gir oss ikke for vi har et mål om å komme hjem og kjenne at vi har gjort vårt beste. Slik er det, vi øver oss på mange områder og innimellom lykkes vi. Da er det godt å vite at hos Gud er det rom både for det vi klarer og det vi strever med – og han vil hjelpe oss slik at vi klarer det vi skal.

I disse dager, hvor mange ganger hørte du dette utsagnet i løpet av året som gikk? Ja, du har sikkert hørt det i år og. Disse dagene hvor vi lever med en pandemi og hvor vaksinen er kommet til landet, men vi må fortsatt være tålmodige og vente på vår tur. Det er mange som bekymrer seg for helsa, for økonomien, for store og små hendelser i hverdagen. Jeg kjenner meg godt igjen i bekymringens verden. Jeg kan med letthet bekymre meg over den minste ting; vil det være glatt når jeg skal ut på tur; kommer Heleborusen til å klare seg gjennom denne kulda, hvor lenge må butikkene være nedstengt, når får jeg vaksinen og når skal jeg endelig få gå på konsert igjen? Ja, dette er de nære bekymringene og så kan jeg ta for meg landet og verden, veien ned til den dypeste og mest forkrøplede følelse av fortvilelse og handlingslammelse er kort og brutal.

Men slik behøver det ikke å være, for Bibelen gir både trøst og veiledning, se her:

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Fil. 4; 6 -7

Dette er to vers som jeg stadig minner meg på når jeg er på vei ned i bekymringsgrøfta. Disse versene tilbyr ikke et hokuspokus og så er alt ok, men de hjelper meg til å stanse opp, sortere tankene og så legge det som virkelig teller fram for Gud. Jeg forteller Gud om alt jeg har på hjertet, så sitter jeg helt rolig og så kommer de positive tankene stigende fram fra bekymringståka. Når de mørke tankene prøver å blande seg inn, tar jeg en ny pause, forteller igjen Gud hva jeg har på hjertet og vi blir enige om at det jeg kan gjøre noe med fører til handling og det som jeg per idag ikke kan gjøre noe med, ja, det legger jeg på ventehylla. Om det som ligger på ventehylla prøver å krype ned derfra, er det min jobb og si ifra at denne saken må tilbake til vent. Husk på:

… Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres tanker og hjerter i Kristus Jesus

Fil 4;7

I de siste dagene har snøen ligget som et vakkert teppe over landskapet. Snøen er ren, den dekker det meste og landskapet får en særegen mykhet. Det er vann i en annen form. Vann er livsviktig for oss. Fysiologisk kan vi bare klare oss uten noen få dager og drikker vi ikke nok vann kommer hodepine og andre ubehageligheter snikende og vi blir langt i fra den beste utgaven av oss selv.

I Bibelen står det mye om vann, blant annet skjedde store og viktige hendelser nettopp ved vann. I landet der Bibelens folk bodde var tilgang til vann livsviktig og flere av tekstene i Bibelen skriver om tilgang til vann som et stort gode både i fysisk og åndelig betydning.

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør skal lykkes.

Salme 1,1 -3

Vann gir liv til alt som lever og er et stort gode. Vi som bor på Vestlandet er vant til nesten daglige dusjer, ja, vi nyter jo også soldagene, men når det går for lang tid uten regn blir vi engstelige og savner friskheten regnet gir. Slik er det også med vårt daglige åndelige liv. Vi trenger en daglig dusj for å holde oss friske. Vi trenger å holde oss nær rennende vann slik at vi kan bringe med oss det friske livet som Gud vil gi oss og andre gjennom oss.

men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv

Joh. 4, 14

Dette sier Jesus til den samaritanske kvinnen, men han sier det samme til oss idag, så da kan vi velge å ta imot dette vannet, dette livet som han tilbyr. Vil du?

En dag jeg gikk en tur og så utover fjorden fikk jeg se en liten fiskebåt tøffe innover mot Salhus.

Jeg tenkte med en gang på barnesangen: Min båt er så liten... men fordi jeg ikke lenger er et barn – i hvert fall ikke i alder – ble sangen slik: Min båt er så liten, fjellet så høyt og fjorden så dyp, men likevel: Jesus har grepet min hånd. Som voksen ser jeg mer av bekymringene, mer av det som kan gå galt, det som er vanskelig og som jeg gruer meg for. Jeg kan grave meg ganske langt ned i mulige katastrofer, hvis det er det om å gjøre. Det er her det gjelder å stoppe og velge en annen strategi: Jeg kan gjøre som denne fiskebåten, som antakelig var på et oppdrag eller hadde vært på et. Jeg kan velge å fokusere på oppdraget, tøffe framover i det tempoet som er det rette for meg og vite at det er en trygg havn der framme. Om det skulle dukke opp noe underveis, ja så finnes det en løsning for det også, for jeg tror og holder fast ved at: Jesus har grepet min hånd !

Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.

Salme 73,23

Og et annet vers som kan hjelpe på utfordrende dager:

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

Josva 1,9

Ja, og så er det jo disse dagene hvor livet er en rolig seilas på fjorden…

Ved et nytt år er det for mange en tradisjon å ta en kikk på året som har gått og deretter finne et nytt forsett eller mål for året som ligger foran. Eller, som også mange gjør, kan man bare legge det som har vært bak seg uten særlig ettertanke og gå løs på året som ligger foran. Det er lett å gå inn i samme sporet som har vært, men 2020 har vært et mer spesielt år enn de foregående. Jeg vil tro at ingen har lyst på et nytt år med sosial distanse, ikke klemme sine nære og kjære eller gå med munnbind. Selv om dette året har begynt med sterke restriksjoner på hva vi kan gjøre, har vi kanskje gjennom øvelse blitt flinkere til å se muligheter i det vi kan gjøre? Innenfor disse rammene kan jeg likevel legge mine mål om å gå ut i naturen, lese mer målrettet og øve meg på å lytte etter hva Gud vil si meg gjennom sitt ord. Ordet jeg leste idag, minnet meg på både å sette meg mål, gjøre det som må til for å nå målet og ikke minst å holde ut.

Idag ble jeg inspirert av denne bibelteksten :

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

1. Kor 9;24-27

Se på disse bildene! Hva ser du?

På det første bildet: En drøm om å nå de fjerneste fjelltoppene? Eller det som er helt nær? En vei som gir utsikt og kanskje oversikt og som forsikrer deg om at det er helt greit å ha som mål å komme seg ned på flat mark igjen.

På det andre bildet: Ser du trærne som stenger for sola? Eller er det sola som trenger igjennom trærne og liksom smelter trestammene?

Det er jeg som velger perspektivet, men det er gjenom Guds Ord vi får veiledning og visdom til å ta de rette valgene.

Denne arien i Messias, oratoriet komponert av Georg Friedrich Händel er for meg den vakreste i dette veldige verket. Teksten er hentet fra Jobs bok og på norsk er det slik.

Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet.

Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud.

Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel!

Job 19;25-27

Ganske heftig, ikke sant? Hele oriatoriet er satt sammen av bibeltekster som forteller om Jesu liv og Hans gjerning. Det er det mest oppløftende, dernest er det musikken og det den får meg til å føle og kjenne på. Jeg tenker at slik er det med musikk, den løfter oss og fyller oss med glede og begeistring. Jeg må vel moderere meg litt her for det er langt i fra all musikk som har den virkningen på meg. Jeg elsker klassisk musikk, mens noen av mine venner ikke fatter at jeg orker å høre på den slags og ditto får jeg si når det gjelder andre typer musikk. Vi er heldigvis forskjellige og det kan jo være en øvelse i fleksibilitet å høre på musikk som aldri har vært noen favoritt, med et litt åpent sinn? Er det ikke slik Gud møter oss? Han lar oss være forskjellige og like vel er vi elsket og ønsket. Kan vi øve oss litt mer på dette tro, resten av året og til neste år?

Nå er det snart jul og vi feirer Jesu fødsel. Vi feirer minnet om da han ble født, men i enda større grad er det grunn til å feire at Han lever og har levd i 2020 år etter vår tidsregning.

Jeg håper og ønsker at vi alle får en god og fredelig jul! GOD JUL!

En ny blogg? Det finnes tusenvis av blogger, hvorfor skal jeg skrive en til? Fordi jeg tror jeg kan ha noen ord til oppmuntring. Det er det jeg har lyst til å skrive om til deg, du som mer eller mindre tilfeldig leser dette. Jeg har lyst til å bringe gode ord fra Bibelen og gi deg mine refleksjoner omkring disse.

Noen dager er slik at det er en fryd å stå opp å begynne dagen, andre er det mer plikt som drar meg opp av sengen slik at jeg heller uvillig går i gang med dagen. Da er det godt med noen vaner, rutiner som får dagen til å falle på plass og hjelper meg til å se lyspunktene – for det er alltid ett eller flere lyspunkt i løpet av en dag.

Lovet være vår Herre Jesu Kristis Gud og Far! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus, slik Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulasteligefor Ham i kjærlighet.

Dette leste jeg i Efeserbrevet kapittel 1 og vers 3-4 og jeg ble oppmuntret fordi jeg og vi som tror på Gud og Jesus, er velsignet og utvalgt. Vi er det ikke av oss selv eller fordi vi er så smarte, men fordi Gud ser på sitt skaperverk, oss, gjennom Jesus og da er vi førstevalget, de utvalgte, enten jeg føler meg slik eller ikke.

Det er noe å takke for på en helt vanlig desemberdag.